Mandag 3. desember lanserte UNICEF Norge vår årlige kommuneanalyse hvor vi ser på forskjeller i kommunenes tilbud til barna. For en dag det ble; intervjuer med P4, NRK TV og Nordkapp Radio. Omtaler i de fleste av avisene.
Urettferdig behandling av barna engasjerer! Her er kronikken vi i UNICEF Norge har skrevet om temaet:
Vi sier ofte at å bli født i Norge er som å vinne i Lotto. Men størrelsen på vinnerloddet avhenger av hvor du fødes. For UNICEF Norges kartlegging av kommunenes innsats for barna viser at det fortsatt er store forskjeller mellom dem. Årets tall viser også at gapet fortsetter å øke for fjerde år på rad mellom kommunene som topper og de som kommer sist i rangeringen vår. Vi mener det er uakseptabelt at tjenester og tilbud til barna er avhengig av på hvilken adresse og i hvilken kommune de bor.
Alle barn har ifølge Barnekonvensjonen rett til en god og trygg oppvekst og et godt tjenestetilbud uavhengig av bostedskommune. I 2010 ropte FNs barnekomité varsku om geografisk forskjellsbehandling av barn i Norge. UNICEF Norge kartlegger og rangerer derfor årlig kommunenes tilbud og tjenester til barna.
For fjerde år på rad har vi gjennomført vår «kommuneanalyse». I kommuneanalysen ser vi på kommunenes rapporteringer til Statistisk sentralbyrå innen barnevern, skole, barnehage, kommunehelsetjeneste og kulturtilbud. Vi grupperer kommunene sammen i fire ulike grupper: Kraftkommuner, små kommuner, store kommuner og de fire største byene.
I 2017 er det kommunene som bruker mest penger per barn som leverer det beste tjenestetilbudet. Blant de 152 kommunene som bruker mer enn landsgjennomsnittet av penger på barn, scorer 3/4 av disse over landsgjennomsnittet på tjenester til barn og unge. Kommunene som bruker mindre penger på barn, scorer ofte lavere. Eksempelvis bruker Bykle, kommunen som scorer best i 2017, 226 000 kroner per barn i kommunen. Hornindal bruker 97 000 kroner per barn. Bykle scorer 4,5 av 5 mulige poeng i rangeringen vår, mens Hornindal scorer 2,2 poeng. Det som skiller disse kommunene er 129 000 kroner per barn fra kommunen, og en biltur på 9 timer.
Det som er alarmerende er at gapet mellom de ti beste og de ti dårligste kommunene går i feil retning mellom 2013 og 2017. Små kommuner som Bykle, Nesseby og Røyrvik scorer høyt hvert år. Toppsjiktet ser ut til å holde seg ganske stabilt, og nesten alle kommuner på topplista i 2017 har grafer som peker oppover siden 2013. Grafene hos kommunene som scorer dårligst i 2017 derimot har pekt jevnt nedover de siste fire årene. De scorer særlig lavt på kommunehelsetjeneste, barnehage, og skole. Vegårshei, Røyken og Sokndal utmerker seg med bratte nedgangskurver.
Det er store forskjeller mellom kommunegruppene: Er barnet født i en kraftkommune eller i en liten kommune er oddsen for å få et bedre tilbud klart bedre enn hvis det var født i en av de store kommunene eller storbyene. Kraftkommuner og de små kommunene bruker også mer penger per barn. Samtidig er det gode nyheter at de største kommunene forbedrer tilbudet siden 2013 slik at forskjellene mellom kraftkommuner/små kommuner og de større kommunene på den andre sida faktisk har blitt mindre de siste årene.
Det er de store og mellomstore kommunene som topper kommunelisten, som opplever de største positive endringene over tid. Kommuner som Horten, Vadsø, og Førde har alle grafer som peker klart oppover og er tre av kommunene som opplever de største positive endringene siden 2013.
De fire største byene har klatret jevnt oppover siden 2013. Trondheim har ligget på topp blant de fire store, og utmerker seg positivt på barnevern og skole. Bergen, Oslo og Stavanger scorer jevnt rundt landsgjennomsnittet. Stavanger har holdt bunnplasseringen i 4 år.
Det er store forskjeller internt i kommunegruppene. Kommuner som har like rammebetingelser og inntektsstrømmer burde score likt. Slik er det nødvendigvis ikke. I 2017 finner vi små kommuner både på topp (Bykle og Nesseby), og på bunn (Sokndal) i rangeringen.
Blant de største byene har vi også ulikheter: 80 prosent av lærere i grunnskolen i Oslo hadde relevant utdanning i 2013, men i 2017 har andelen sunket til 75 prosent. Til sammenligning har det siden 2013 vært en stabil andel på rundt 90 prosent av lærere med relevant utdanning i grunnskolen i Trondheim.
Det er flere oppsiktsvekkende ulikheter mellom store kommuner: Porsgrunn har for eksempel 9 årsverk per 1000 barn i barnevernstjenesten, mens Molde bare har 3,4. Sarpsborg og Ullensaker har omtrent like utgifter til kommunehelsetjenesten, men 99 prosent av nyfødte barn får hjemmebesøk innen 2 uker i Sarpsborg – i Ullensaker er denne andelen helt ende på 39 prosent.
Det er grunnleggende urettferdig at barn skal få ulike tjenestetilbud avhengig av hvor de bor. Vår kommuneanalyse er ikke ment til å «henge ut» enkeltkommuner. Tvert imot er den ment som et verktøy for å se hvor foten trykker. Ved å ta resultatene på alvor, kan en kommune aktivt gå inn å styrke tjenestetilbudet. Vi ønsker å legge til rette for gode diskusjoner både på nasjonalt og lokalt nivå for å komme disse ulikhetene til livs. Hvis ulikhetene primært skyldes skjevheter i kommunenes inntektssystem, må kanskje dette justeres.
Men ulikhetene bør også drøftes i lys av politiske og administrative prioriteringer lokalt. For å se nærmere på lokale prioriteringer har UNICEF Norge nå også utviklet et nytt program for kommuner som vi kaller «barnevennlige kommuner». I programmet identifiserer vi sammen med kommunen prioriteringer og aktiviteter. Sammen med kommunen jobber vil vi jobbe for å gjøre kommunen mer barnevennlig og sørge for at innsatsen for barna skjerpes over tid.
Utgangspunktet for disse diskusjonene må være det samme som det grunnleggende idealet i Barnekonvensjonen: Hvert eneste barn skal ha like rettigheter og muligheter til å vokse opp og nå sitt fulle potensial. Skal vi leve opp til Barnekonvensjonen, plikter vi derfor å fordele lottogevinsten bedre.
Kronikken er skrevet av assisterende generalsekretær i UNICEF Norge Kim N. Gabrielli og stod på trykk i lokalaviser 3. og 4. desember. Foto: UNICEF Norge
Kim N. Gabrielli 