I årets UNICEF-rapport om barn i rike land lansert i dag, havner Norge på tjuendeplass: Norsk skole viser større ulikhet i leseferdigheter mellom de sterkeste og svakeste, og mellom jenter og gutter, enn halvparten av landene i rangeringen, skriver jeg i Dagbladet. Det som er oppsiktsvekkende er at mens den norske barneskolen kommer på en sjuendeplass i sammenlikningen, så faller Norge helt til tjuendeplass i løpet av ungdomskolen.
Norge lander som regel på topp tre eller i det minste topp fem i internasjonale rangeringer, men denne gangen er det altså ingen grunn til å sprette sjampanjebrusen.
«Report Card 15: An Unfair Start» fra UNICEFs forskningssenter ser på ulikhet i skolen i rike land. Årets rapport tar utgangspunkt i deltakelse i barnehagen, leseferdigheter på barneskolen og det siste året av ungdomskolen. Overordnet slår rapporten fast at det er ingen sammenheng mellom hvor rikt et land er og deres plass i denne rangeringen. Den sier også at et mindre gap mellom de beste og de svakeste elevene ikke påvirker kvaliteten i utdanning. Det motsatte virker heller å være tilfellet; der det er mindre ulikhet er det også bedre resultater for alle.
I følge rapporten er det i Norge større ulikhet i leseferdigheter blant de beste og de svakeste elevene enn i 19 av de andre OECD-landene: Mellom de ti prosent sterkeste og de ti prosent svakeste elevene på det siste trinnet i ungdomskolen, er det større forskjell i Norge enn i land som Latvia, Spania og Finland.
Rapporten viser også at Norge ligger etter mange andre land når det gjelder forskjell i leseferdigheter mellom gutter og jenter; guttene taper lesekampen. Jo eldre barna blir, desto større blir gapet: Siste året på ungdomskolen gjør jentene det åtte prosent bedre enn guttene. Det gjør at også her kommer Norge langt ned på lista sammenliknet med andre land. I Norden gir undersøkelsen ulike utslag: Mens Sverige og Finland ligger dårligere an, er forskjellen mellom gutter og jenter i Danmark helt nede på fire og en halv prosent og mye lavere enn i Norge.
I andre grupper ser vi også store forskjeller. Det er nemlig stor forskjell på majoritetsbefolkningen og førstegenerasjonsinnvandrere i Norge, men forskjellene er likevel mindre i Norge enn i andre land inkludert Sverige. Et annet funn i rapporten er at foreldrenes yrkesbakgrunn har relativt liten innvirkning på skoleresultatene sammenliknet med andre forhold. Det er også godt nytt at Norge er et av landene med minst forskjeller mellom skoler.
Den største ulikheten ser ut til å utvikle seg i løpet av de siste årene på barneskolen og gjennom ungdomskolen. Det kan derfor virke som om ungdomskolen forsterker ulikhet mellom de svakeste og sterkeste i lesing, men også forskjellene mellom gutter og jenter. Men ved kun å se på ulikhet i leseferdigheter vil dette potensielt kunne gi et forenklet bilde, selv om disse ferdighetene er helt avgjørende. Vi vet for eksempel at jenter tenderer til å gjøre det bedre i lesing og gutter i matte. I tillegg er forskjellene i leseferdigheter mindre dersom barn leser på skjerm og ikke på papir; da tar guttene innpå. Nettopp fordi vi fortsatt virker å vite for lite, er det behov for mer forskning og bedre sammenstilling av ulike tall for å se på ulikhet i det norske skolesystemet.
Skal staten Norge levere på internasjonale forpliktelser innen 2030 er vi nødt til å ta ulikheten i skolen på største alvor. For i bærekraftsmålene står det at alle land skal sikre inkluderende, rettferdig og god utdanning, og fremme muligheter for livslang læring for alle. Det står også at alle jenter og gutter skal ha lik tilgang til utdanning. Det samme slår barnekonvensjonen fast. Er det et land hvor vi både har de økonomiske midlene og kompetansen til å gjøre noe med utfordringene vi står ovenfor, så er det Norge. Første steg på veien er mer kunnskap.
Kim N. Gabrielli 