Rederiene kan ta flere konkrete initiativ for å møte skipsvraking på Asias strender. Vraking av skip skjer delvis ved at barnehender peller skipene fra hverandre. Det kan vi ikke stå å se på. Oljefondets etikkråd har rett.
Tekstilsektoren er kanskje en av de mest utskjelte bransjene vi har. Stadig hører vi på radioen og leser i avisene om barnearbeid, dårlige lønninger og utrygge arbeidsforhold. Rana Plaza-ulykken i Bangladesh var et vannskille for sektoren. Fem år etter er en rekke initiativ blitt satt i gang av selskapene selv, myndighetene og organisasjoner inkludert FN. FNs arbeidsorganisasjon (ILO), Initiativ for etisk handel og FNs barnefond UNICEF er blant aktørene som jobber direkte med ledelsen på en rekke av de største fabrikkene for å få til konkret endring.
Til og med Oljefondet har som investor engasjert seg i kles- og skomerkenes samfunnsansvar på bakken blant annet gjennom et bærekraftsamarbeid med oss i UNICEF. Det er fortsatt veldig mye som gjenstår også i tekstilbransjen og UNICEF jobber derfor kontinuerlig med tekstilselskapene og -fabrikkene. Men etter å ha fulgt diskusjonen om såkalt «beaching», skipsvrakings på Asias strender, så mener vi det er på tide at rederiene lærer av tekstilsektoren og inntar en mer fremoverlent holdning til sin egen verdikjede.
Rederiforbundet presiserer at de fraråder sine medlemmer å bidra til «beaching», mens enkelte av rederiene ser ut til å mene at de i det øyeblikket de har solgt skipene videre ikke har noe ansvar for hva som skjer med dem. På den måten omgår skipseierne de nye EU-kravene og andre reguleringer. Det er i dag en selvfølge at tekstilmerkenes har ansvar i hele deres leverandør- og verdikjeder og ikke bare i egen bedrift. I en verden som strever etter bedre arbeidsforhold, mer inkluderende vekst og å nå ambisiøse bærekraftsmål før 2030, så må dette også gjelde for skipseierne.
Vi vil invitere Rederiforbundet og rederiene til en dialog, fordi vi mener at konkrete tiltak må til på bakken. Vi er enige med Rederiforbundet som sier at rederiene har ansvar for skipene fra «vugge til grav». Men hva gjør man når europeiske skipseiere eller lands myndigheter ikke følger opp EUs nye regelverk, FNs skipsvraking-konvensjon og nasjonale reguleringer?
Vi mener at gjennom konkrete tiltak vil det være mulig å få til endringer for barna og de voksne som jobber på strendene. Hvordan kan rederiene sammen med myndighetene, opphuggingsverftene, FN og andre organisasjoner finne mer konkrete løsninger på denne utfordringen?
Hvis vi sammen setter oss ned og ser på hvilke muligheter som finnes, vil vi fort kunne identifisere noe mulige løsninger og farbare veier. Det aller første som må gjøres er antageligvis et studie eller en gjennomgang for å få mer oversikt over de konkrete utfordringene. Vi vet i dag at skadelig barnearbeid er utbredt, men det finnes få tall. Det samme gjelder for arbeidende foreldres arbeidsforhold og hva det betyr for barna.
Det mest åpenbare tiltaket er at myndighetene i de enkelte landene regulerer sektoren nasjonalt bedre. Utfordringen vil kunne være at myndighetene ikke har kapasitet til å følge opp nye eller eksisterende reguleringer. En annen mulig vei er at bransjen selv, søker å skape en bransjenorm for eller i det enkelte land. Vi kan for eksempel se for oss at norske rederier krever sluttbruker-erklæring fra rederiene de selger skip til. Norge har sluttbruker-erklæring for forsvarsmateriell når de selges til en rekke land. En slik erklæring kan si noe om hvor materiellet kan brukes og hvor det ikke skal brukes. Det er mulig å se for seg at tilsvarende kan tas i bruk i skipsbransjen.
Et annet initiativ er å lage et internasjonalt bransjenettverk av rederier og opphoggingsverft. Et nettverk som bringer de ulike aktørene sammen, vil kunne være starten på en dialog som enten reduserer, forbedre eller på lang sikt kan gjøre noe med praksisen.
Dette er bare noen mulige løsninger basert på kunnskap om bransje- og bærekraftssamarbeid i andre sektorer, og lite kunnskap om rederibransjen som sådan. For oss handler det derfor ikke om disse løsningene er riktige eller ikke. Men det handler om å bevisstgjøre rederiene om deres ansvar for hele verdikjeden og oppfordre til konkret handling på Asias strender. Vi er rede til å gå i samarbeid med rederiene for å bedre barns levevilkår og rettigheter i bransjen.
Kim N. Gabrielli 