G20: Hvem leder verden nå?

G20-møtet er godt i gang i Hamburg. Men for første gang på flere år er det usikkert hvem som er den internasjonale lederen: President Trump plasserer landet stadig litt nærmere sidelinja, Brexit utfordrer EUs lederskap, Kina og Tyskland tar stadig mer plass og en maktforskyving har funnet sted de senere årene. Men hvilken type maktforskyving er det egentlig snakk om?

Internasjonal politikk preges av en forflytting av makt, særlig fra de tradisjonelle medlemmene i G7 (USA, Canada, Tyskland, Frankrike, Italia, Japan og Storbritannia) og til fremvoksende stater som Brasil, India og Kina. Makt forflyttes fra nord og vest til sør og øst. Men hva er det som driver maktforskyvingen? Det vi opplever i dag er en forskyving av makt generelt som følge av økonomisk vekst og ikke nødvendigvis pga. militær makt. Økt militær makt kommer som en følge av tilgang på mer ressurser, men først kommer økt vekst. Dette skiftet ble spesielt tydelig under og etter finanskrisen i 2008. Hvis vi sammenlikner G7 med Kina og India så blir det tydelig:

 

Mange av de nye sterke statene har hatt god økonomisk vekst gjennom og etter finanskrisen, mens de gamle stormaktene ble rammet hardt. Vekst i tradisjonelle industriland i 2014 lå på om lag 2 prosent, mens vekstraten i utviklingsland var på 4,8 prosent. Dette er en trend som ifølge Verdensbanken vil fortsette (Verdensbanken 2015). Hvis vi ser på kjøpekraften så blir dette tydelig:

I 2010 ble størsteparten av verdens samlede bruttonasjonalprodukt (BNP) for første gang skapt utenfor det området som dekkes av Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD). Flere av verdens raskest voksende økonomier er nå i Afrika. Norge er en del av denne endringen: De siste ti årene er norsk handel med BRIKS-landene nesten tredoblet. De mottar nå 8 prosent av norsk fastlandseksport av varer, mot 2 prosent i 2000. En god indikasjon på denne utviklingen er at norske rederier vurderer Vest-Afrika, Sørøst-Asia, Kina og Brasil til å være blant verdens seks viktigste vekstregioner fremover (Norges Rederiforbund 2015). Et annet eksempel er Kinas økonomi som i 1980 var jevnstor med alle de nordiske landene til sammen. I 2015 er den estimert å være over 13 ganger så stor.

Oxford-professor Andrew Hurrell (2013) understreker at mens makten før var konsentrert hos noen få aktører er det nå mange flere stater som har betydelig innflytelse – det er altså både en flytting og oppsplitting av makt. Dette betyr også at vi får flere ulike perspektiver og stemmer inn i internasjonal politikk – og flere verdisett.

For Hurrell betyr det at vi må oppgi tanken om at vi har eller vil få en felles liberal verdensorden der for eksempel menneskerettigheter og demokrati er prinsipper som har full oppslutning i alle verdens regioner. Makt og verdier henger ifølge Hurrell nøye sammen i internasjonal politikk. Endrer makten seg, endres også spillerommet for liberale verdier. Hurrell oppfordrer oss til å ta innover oss «den ikke ideelle strukturelle situasjonen» i internasjonal politikk. Denne situasjonen betegnes av en svakere lederrolle for USA og en generell oppsplitting av makt. Konsekvensene er at mellomstatlig rivalisering og maksimering av egeninteresse blir mer sentrale trekk ved det internasjonale systemet (Ibid: 225). Samtidig representerer oppsplitting en mulighet mener Hurrell. Vi kan fortsatt samles om en kamp mot urett, men vi må altså gjøre dette på en måte som tar høyde for den «ikke ideelle situasjonen» i internasjonal politikk. Videre må vi regne med at de nye strukturene i internasjonal politikk bringer med seg et høyere konfliktpotensial og at premissene for opparbeidelse og utøvelse av makt endrer seg. Krisene i Ukraina og Syria er tydelige eksempler på konfliktpotensialet, likeledes den tidvis spente situasjonen i Sør-Kina-havet.

Et hovedpoeng for Hurrell er at vi ikke lenger kan være sikre på at det vil være «objektiv» enighet og forståelse for initiativ som vi ser på som «idealistiske» gjennom, for eksempel, en forankring i internasjonale menneskerettigheter. Det vil være politisk kamp rundt forståelse av alle initiativ, også de som er ment å oppnå idealistiske mål. Det byr på problemer for Norge. Vi er i en situasjon som ligner mellomkrigstiden, og som av E.H Carr ble betegnet av at «no value is absolute». Alle saker har en iboende politisk kamp i seg (Carr 1940: 13). På 1990-tallet og 2000-tallet fremmet norske aktører sine idealistiske kampsaker på internasjonale arenaer med trygg referanse til absolutte verdier og rammeverk. Denne type universell drahjelp vil i mindre grad være til stedet i perioden fremover. Donald Trumps nedtoning av sentrale vestlige verdier innebærer en ytterligere svekkelse. Det betyr ikke at norske aktører eller norsk utenrikspolitikk må legge vekk idealistiske kampsaker og målsettinger. Mange av disse er viktigere enn noen gang før. Det må imidlertid tas høyde for at gjennomslag kan være mye vanskeligere å oppnå enn tidligere, og da må Norge velge våre kampsaker med omhu.

———————————————————-

Tekst er hentet fra Stina Torjesen: «Globale utfordringer og norsk utenrikspolitikk» i: Kim N. Gabrielli & Stina Torjesen (2017): «Sosialdemokratisk utenrikspolitikk i Trumps verden» (link). Litteraturhenvisninger også i boka.

%d bloggers like this: