Mer tiltaksliste enn veivalg

Regjeringens rammeverk for sikkerhet og utenrikspolitikk er ikke godt nok i en tøff ny verden, skriver Stina Torjesen og jeg i Dagens Næringsliv i dag.

Med lanseringen av den siste veivalgsmeldingen er Regjeringen Solbergs formelle rammeverk på sikkerhet og utenrikspolitikk komplett. Hvilke føringer ligger i dette rammeverket og er det godt nok i en tøff ny verden for Norge?

Rammeverket består av tre stortingsmeldinger (hav, utvikling og sikkerhet og utenrikspolitikk) og to strategier (nordområdene og sårbare stater). Noen av de sentrale grepene inkluderer en betydelig økning i forsvarsbudsjettet; styrking av bånd til sentrale allierte som Tyskland og Storbritannia gjennom felles innkjøp av fly og ubåter og utblinking av hav som et viktig satsningsområde. Samtidig videreføres pengebruk og etablerte verktøy i norsk bistand slik vi har sett det de siste to tiårene, med det unntaket at en noe større andel av bistanden vris mot Balkan, Midt-Østen og i Nord-Afrika. Formålet her blir å bidra til stabilisering, herunder også motvirkning eller bedre håndtering av potensielle flyktningestrømmer.

De fleste av disse grepene er, hver for seg, fornuftige. Ser vi på rammeverket som helhet er fire svakheter likevel tydelige: Det er vanskelig å få øye på et gjennomgripende konsept i de tre meldingene og de to strategiene.  Mange av tiltakene er småskala initiativ og moderate justeringer av eksisterende tiltak, for eksempel trekker Utenriksminister Brende frem opprettelsen av to nye norske ambassader i Mali og Tunis som sentrale grep når Norge skal motvirke destabilisering i Nord Afrika. Jevnt over videreføres fordeling av midler samt bruk av kjente verktøy og aktører. Vi ser få forsøk på å utvikle nye norske ressurser i utenrikspolitikken som kan gi slagkraft i en endret verden. Rammeverket preges også av å være reaktivt. Regjeringen observerer at vi er i ’en alvorlig situasjon’ og ser på fremveksten av populisme og proteksjonisme som bekymringsfullt, men legger heller ikke opp til at Norge skal tydelig eller proaktivt adressere noen av de strukturelle årsakene til økt uro.

Hvordan kunne en mer proaktiv og helhetlig linje sett ut? To aspekter må på plass. For det første, Norge må ta mer fremoverlente posisjoner på utvalgte saksfelt i internasjonal politikk som er viktige for oss. Dette gjorde vi på et tidlig og gunstig stadium i nordområdene. Vi trenger en debatt om hvilke andre saksfelt som seiler opp som like viktige for oss i tiden fremover. Hav er et mulig slikt saksfelt, og prioriteringen av hav er et av de beste grepene i Solbergs rammeverk. Men det finnes også andre temaer hvor vi må bygge ressurser og være i forkant, for eksempel IT og finans.  For det andre, så må vi tørre å adressere strukturelle forhold i utenrikspolitikken.

Forenklet så er det særlig to strukturelle forhold i internasjonal politikk som gir oss en mer urolig verden. Det første er en forflytting og oppsplitting av makt. Økonomisk og militær makt flyttes fra Europa og Nord-Amerika til Asia, og mens det før var et lite knippe stater som satt med sterk innflytelse er det nå mange flere stater som har betydelig innflytelse. Vi har flere stemmer og flere verdisett i internasjonal politikk, og de gamle vestlige kjørereglene står ikke like sterkt. Det andre grunnleggende strukturelle forholdet er økende økonomisk ulikhet internt i mange land. Dette er en bakenforliggende årsak til populistiske og proteksjonistiske strømninger. Vi lever, slik Pankaj Mishra sier, i ’the age og anger’ der, blant annet, mangelen på fordeling av globaliseringens goder gir deler av befolkningen en følelse av ydmykelse, frustrasjon og hat.  Det gir oss en usikker verden.

Det første forholdet, forflytting og oppsplitting av makt, kan ikke Norge som småstat endre på. Her må vi, slik også regjeringen helt riktig legger opp til, søke trygghet i tett samarbeid med nære allierte som deler våre verdier.

Det andre forholdet, økende ulikhet internt i mange land, kan vi gjøre noe med. I vår nye bok ’Sosialdemokratisk utenrikspolitikk i Trumps verden’ sier vi at Norge har en troverdig og potensielt effektiv rolle å spille internasjonalt i kampen mot ulikhet, og vi foreslår ’en bedre organisert kapitalisme’ som overordnet ledetråd i norsk utenrikspolitikk. En slik politikk kan også bidra til tryggere eksterne rammer for vår egen vekst og velferd.  Norge kan selvsagt ikke ’fikse’ verden eller det globale kapitalistiske systemet på egenhånd. Vi kan imidlertid samarbeide tett med andre stater og aktører som deler våre målsetninger, og kan utvikle og bruke de verktøyene vi har til rådighet – for eksempel et oljefond som i enda sterkere grad kan fronte en agenda knyttet til ansvarlige investeringer innen global finans.

Solbergregjeringen må berømmes for et arbeid som spenner vidt og som kommer til rett tid.  Men leser vi meldingene med kritisk blikk er dette først og fremst en lang teknokratisk tiltaksliste.

 

%d bloggers like this: