Magnus Marsdal kritiserer Ap med god grunn i Fri Fagbevegelse. Jeg på min side kritiserer LOs manglende engasjement i et intervjuet i Fri Fagbevegelse om utenrikspolitikken. Mulig konklusjon: Venstresida må komme mye sterkere på banen når det gjelder økonomiske dimensjoner av utenrikspolitikken som for eksempel arbeidstakerrettigheter, sosial dumping og skattespørsmål.
Jeg fikk spørsmål om LO kan komme sterkere på banen når det gjelder norsk utenrikspolitikken og hvordan Norge fremmer arbeidstakerrettigheter og trepartssamarbeid. Svaret er at det er helt klart at LO bør komme på banen: I dag konsentrerer LO seg i isitt internasjonale engasjement i stor grad om eget samarbeid med fagbevegelsen i andre land. At fagligpolitiske spørsmål og samarbeid utgjorde under én prosent av bistandsbudsjettet under de rødgrønne så ikke ut til å berøre LO. At den blå-blå regjeringen har halvert midlene som brukes på dette området og nesten utradert det fra bistandsbudsjettet, har heller ikke vekket kampånden i fagbevegelsen. Solidariteten i arbeiderbevegelsen har tradisjonelt vært internasjonal, men i norsk utenrikspolitikks er den ikke ut til å strekke til.
Det eneste eksemplet jeg kan komme på hvor LO tok en tydelig rolle var for å få på plass et eget EØS-fond for trepartssamarbeid under den rødgrønne regjeringen.
Frifagbevegelse utfordret meg og mente at dette kunne ha med å gjøre at sosialdemokratiet og arbeidstakerrettigheter er så omdiskutert internasjonalt:
– Men er verdenssamfunnet modent for norsk og nordisk sosialdemokrati? (Fri Fagbevegelse)
– Ja, mye tyder på det. Den nordiske modellen blir mer og mer akseptert som noe mange land strekker seg etter. Den anbefales i dag varmt av miljøer som på 1990-tallet mente den var avleggs, som World Economic Forum og Det internasjonale pengefondet. Vi kan si at modellen vår har blitt nærmest en «popstjerne» blant mange politikere og økonomer internasjonalt. I Latin-Amerika ser vi økt interesse og et sterkere organisert arbeidsliv enn før. Det fins sjølsagt motstand også – vi kan ikke komme trekkende med vår modell og tre den nedover hodene på andre lands politikere. Men vi kan skape dialog om temaet hvis vi setter det skikkelig på agendaen i utenrikspolitikken. Vi må løfte fram arbeidstakerrettigheter utover tradisjonelle utfordringer: Voksende robotisering og rasjonaliseringen av arbeidsplasser er både en utfordring og en mulighet. I dette spørsmålet kan LO komme tydeligere på banen i norsk utenrikspolitikk og gå i tettere dialog med politikerne enn de har gjort så langt. (meg)
Les hele saken på Fri Fagbevegelse sine sider
Det er flere forslag som fagbevegelsen kunne tatt tak i som Stina Torjesen og jeg skriver om i boka vår (Sosialdemokratisk utenrikspolitikk i Trumps verden):
Norge kan:
- Gå i dialog med det eksisterende Global Deal Initiative for å identifisere hvordan
Norge kan bidra mest mulig effektivt til en videreføring og styrking av dette initiativet - Gi insentiver til fagforeninger i mellom- og lavinntektsland slik at grupper som til nå har vært uorganisert også gis støtte av fagforeningene eller at muligheter for
medlemskap utvides. - Det kan opprettes en ordning i norsk bistand på lik linje med
den eksisterende ordningen for næringslivet - Trappe opp dialogen med ILO og være en pådriver for at ILO blir en enda mer
slagkraftig og effektivt drevet organisasjon - Opprette et partnernettverk for trepartssamarbeid, sosial dialog og
arbeidstakerrettigheter i utenrikspolitikken - Norge kan lede globale samtaler/ideverksted på hvordan arbeidere og samfunn skal
takle utfordringene som digitalisering og automatisering gir.
Kim N. Gabrielli 