I dag ble Colombias president Santos tildelt Nobels fredspris. Hvorfor prisen ikke ble gitt til både presidenten og geriljaens leder vil sikkert mange lure på. Svaret er nok at Nobelkomiteen vil ta en aktiv rolle i fredsprosessen, selv om komiteen aldri kommenterer begrunnelsen for sine valg utover prisvinneren. Komiteen utfordrer med dette nei-generalens forsøk på å kuppe fredsprosessen etter folkeavstemningen.
Prisen kan kun tolkes som en enorm støtte til den sittende presidenten Santos i hans fortsatte streben etter å få på plass en fredsavtale. Den fremforhandlede fredsavtalen ble nedstemt med et meget knapt flertall på søndag. Den fremforhandlede fredsavtalen har derfor ikke demokratisk støtte, men det betyr ikke at freden ikke har det. Omdiskutert i avtalen var særlig straffefrihet for geriljaen og at geriljaen skulle sikres politisk deltakelse som et politisk parti.
Mye av skylden for at det ble nei til avtalen tilskrives lav valgdeltakelse, men også den tidligere presidenten og «nei-generalen» Uribe som har drevet nei-kampanjen de siste ukene. Resultatet av folkeavstemningen ga på mange måter nei-general Uribe et initiativ til å lede an i det videre arbeidet med fred og reforhandling av fredsavtalen. Til tross for dette inviterte president Santos Uribe og nei-kampanjen til samtaler rett etter avgjørelsen i folkeavstemningen. Santos har fortsatt å drive fokuset på fred framover til tross for nederlaget i folkeavstemningen.
Det er en fare for at nei-siden vil beskylde Santos for å ha startet fredsprosessen kun for å vinne Nobels fredspris, slik de har hevdet lenge, selv om Santos ikke nødvendigvis har tjent politisk på fredsprosessen: Santos er ingen populær president i Colombia. Mange vil hevde at det var en feil å ikke også gi prisen til geriljaens leder eller til ofrene for konflikten. Mens andre vil mene at det er umulig å gi fredsprisen til geriljaen fordi det på samme linje med straffefrihet for geriljaen ville være svært omdiskutert og ikke konstruktivt.
Andre igjen vil mene at dette var helt riktig fordi Uribe nå har forsøkt å kuppe fredsprosessen i egen interesse. Fredsprisen kan også virke splittende mellom ja- og nei-siden i folkeavstemningen fordi Santos for mange ikke virker samlende. Men samling av de to sidene er helt avgjørende skal man få en endelig fredsavtale i Colombia og muligens kan fredsprisen bidrar noe til det.
Men uansett alle vurderinger og hensyn, så er i hvert fall en ting sikkert: Med dagens fredspris er president Santos tilbake i førersetet for fredsprosessen i Colombia og har fått ytterligere motivasjon til å drive prosessen videre. Og nei-general Uribe har nok fått en noe tøffere jobb med å prøve å lede an i en drastisk reforhandling av den fremforhandlede avtalen.
Kim N. Gabrielli 