(Kronikken stod på trykk i Dagsavisen 6. januar 2015)
John F. Kennedy sto i 1963 ved Berlinmuren og sa følgende til vestberlinerne:
Dere lever på en beskyttet øy av frihet, men dere er en del av fastlandet. Så la meg be dere, løfte blikket ut over frihet bare for deres land, til frihetens vekst overalt.
Hadde Kennedy levd i dag – kunne ha sagt det samme til tunisierne. For Tunisia er de arabiske landenes Vest-Berlin.
Mens de andre arabiske landene har gått inn i vinterdvale, lyser Tunisia mot oss som en enslig demokratisk enklave på det arabiske fastlandet fra Marokko til Irak.
Valgene til parlamentet og på president gikk for seg på en ryddig måte. Maktovertakelsen ser ut til å skje på demokratisk vis. Men de siste valgene har også vist at spliden mellom religiøse og ikke-religiøs partier blir større i Tunisia. Spliden viser seg nå ved at det sekulære partiet, Nidaa Tounes grunnlagt av ministre i diktator Ben Alis regjering og det tradisjonelle islamske partiet Ennahda troner alene som de to klart største partiene i Tunisia. Begge partier har sine ytterkanter, men begge har foreløpig klart å samle seg om en moderat linje. Samtidig må vi ikke være naive å undervurdere en religiøs-sekulær splid i landet.
Å spå fremtiden i politikkens verden er alltid et vågestykke, men la meg likevel prøve: Tunisia vil fortsette å være en levedyktig demokratisk modell for den arabiske verden til tross for den økende spliden mellom sekulære og religiøs grupper.
For det er ikke tilfeldig at den arabiske revolusjonen startet i Tunisia, det så jeg da jeg var på politisk studietur i Tunisia våren 2014. Tunisia hadde nemlig et standhaftig organisasjonsliv. Riktignok med få organisasjoner, men med tunisiske LO i spissen. Tunisiske LO med sine 750.000 medlemmer fra alle politiske partier og lag av folket, var avgjørende både før, under og etter revolusjonen. Organisasjonen ga mat og husly til demonstrantene under revolusjonen, men har spilt en enda viktigere rolle etterpå.
Tunisiske LO tok initiativ til den nasjonale dialogen i 2013, da situasjonen i landet begynte å bli ustabil etter to politiske attentater. De politiske partiene, menneskerettighetsorganisasjoner, tunisiske NHO og LO, og andre deltar i den nasjonale dialogen. Etter press fra den nasjonale dialogen valgte det islamske partiet å gi fra seg regjeringsmakten til en teknokratiregjering i 2014. At den nasjonale dialogen klarte å finne en løsning som alle parter kunne leve med, kan ha reddet den spente situasjonen i landet. Er det noen av partene i Tunisia som fortjener Nobels fredspris er det derfor den nasjonale dialogen som helhet. Tunisiske LOs potensielle mobiliserende kraft til revolusjon og makten til den nasjonale dialogen, er kraftige ris bak speilet for aktører som vurderer å bryte den demokratiske orden i landet.
Tunisia har også klart å samle seg om en liberal grunnlov som bekrefter både ytringsfriheten, likestilling, menneskerettighetene, et demokratisk styresett og som ikke omtaler ordet ”sharia”. Folk flest fortalte oss at de hadde en aksje i grunnloven uavhengig om de er religiøse eller ikke. For at demokratiet skal fortsette å utvikle seg er det helt avgjørende at både det islamske og det sekulære partiet respekterer grunnloven og demokratiets spilleregler. Så langt tyder alt på det vil skje uavhengig av fordelingen av makt i parlamentet og presidentembetet.
I motsetning til i Egypt har det tunisiske militæret valgt å forholde seg nøytralt og så langt lojalt til det sittende valgte regimet. Tunisiere flest fortalte oss at de forventer at militæret vil respektere det demokratiske skiftet og på den måten stå ved folkets side.
Berlinmuren ble revet for 25 år siden. Selve symbolet på et forhatt regime. På 25 år har tunisierne klart å rive de diktatoriske murene. Landet er blitt til den demokratiske forpost i den arabiske verden. Om 25 år så er den arabiske våren forhåpentligvis blitt til sommer i alle de arabiske landene. Da står Tunisia klar til å lære opp de andre arabiske landene.
Kim N. Gabrielli 