Colombia: Fredsprosess og folkeopinion

Vil den colombianske fredsduen noen gang lette? Jeg skriver om dette i Folk og Forsvars medlemsblad denne uka: Brudd på forhandlingene har blitt avverget med nedtrapping i regjeringens militære angrep på FARC og en ensidig våpenhvile fra geriljaens side. En økende skepsis til fredsprosessen i folkeopinionen kan lederne imidlertid ikke forhandle seg bort fra.

Fredsprosessen til nå

Da Juan Manuel Santos overtok som president i Colombia i 2010 førte det til en tydelig endring i tilnærmingen til FARC. Den forrige presidenten, Alvaro Uribe, opprinnelig fra samme parti som Santos, har vært en tydelig motstander av forhandlinger. Til tross for at Santos var minister i Uribes regjering, skulle det vise seg at han hadde en helt annen tilnærming til FARC. I 2012 innledet den colombianske regjeringen og FARC forhandlinger om en fredsavtale. Norge og Cuba fikk rollene som tilretteleggere.

dialogo de paz

Når vi nå er inne i fredsprosessens tredje år, så er tre av de fem forhandlingspunktene, definert i veikartet for prosessen avklart. FARC og regjeringen har kommet til enighet om jordreform og distriktsutbygging, muligheter for politisk deltakelse for FARC og bekjempelse av narkohandel.

Spørsmålet om jord var opprinnelsen til borgerkrigen i Colombia og en av de viktigste grunnene til at FARC tok opp våpnene. Det dreier seg om å tildele landbruksjord til landets fattige bønder. Mye av jorda er i hendene på en liten klasse av store godseiere. Med et forlik om en jordreform var et av de aller vanskeligste punktene i fredsforhandlingene unnagjort.

Det står fortsatt mange krevende punkter på agendaen. Men aldri før har forhandlingene kommet så langt som nå. Fortsatt gjenstår vanskelige punkter om rettsoppgjøret, om rettferdighet og kompensasjon for ofrene, samt om avvæpning og gjennomføring av en endelig fredsavtale med bilateral ­våpenhvile.

Den aller største utfordringen nå virker å være at FARC-lederne ønsker seg straffefrihet. Dette er så godt som umulig å godta for de fleste ofrene, de pårørende og for den jevne colombianer. De fleste mener at i det minste FARCs ledere, ikke nødvendigvis soldatene nederst på stigen, bør gjennom en eller annen form for rettsoppgjør eller sannhetskommisjon.

En av de siste nyhetene knyttet til fredsforhandlingene er at den nest største geriljagruppa i Colombia, ELN har innledet forhandlinger med den colombianske regjeringen i Ecuador. Santos varslet allerede i oktober 2013 at regjeringen var klar til å innlede forhandlinger med ELN, men det er altså først nå forhandlingene har kommet i gang. Forhandlingene er viktige fordi de viser at regjeringen mener alvor utover forhandlingene med FARC. Men en fredsavtale med ELN vil også sikre at tidligere geriljasoldater fra FARC etter en eventuell avvæpning ikke bare bytter fra en geriljagruppe til den neste.

Truer fredsprosessen Colombias sosiale utvikling?

Mens fredsprosessen nå er inne i sitt tredje år får stadig flere av de 49 millionene[1] colombianere et bedre liv; barna deres går på skolen, de har aldri blitt forkrøplet av miner og har aldri opplevd den ytterste nød. FARC-Geriljaen kontrollerer mindre deler av landet, de store narkotikakartellene virker å ha beveget seg nordover i Latin-Amerika eller blitt desentralisert til mindre grupperinger. Og Colombias økonomiske vekst har ligget stabilt på over 4 prosent siden 2010[2]. Den jevne kvinne og hennes familie får det stadig bedre og dét tilsynelatende helt uavhengig av fredsprosessen.

Med tidligere fredsprosesser friskt i minne, ser mannen i storbyenes gater nokså tvilende på den nåværende prosessen. Men meningsmålinger offentliggjort i avisene Semana og El Tiempo viser at det fortsatt er relativt stor støtte; over 60 prosent av de spurte støttet prosessen i juli. Samtidig betyr det at opptil fire av ti ikke tror prosessen vil føre til fred. Det viser hvor delt det colombianske samfunnet er i dette spørsmålet. Selv om støtten fortsatt var høy i juli, viser de siste meningsmålene at skeptikerne er på frammarsj. Den siste meningsmålingen fra Ipsos-Napoleon, gjennomført i landets byer, viser at det i august kun er 29 prosent av de spurte som tror at forhandlingene vil føre til en fredsavtale og demilitarisering av FARC.

Mens fredsprosessen drar ut, så har landet opplevd en voldsspiral etter at regjeringsstyrker angrep en FARC-leir 22.mai 2015 og drepte 27 mennesker. De militære angrepene på FARC har vært svært nære på å gi brudd i forhandlingene fra FARC sin side. Dette har ført til at regjeringen har lovet militær nedtrapping og at FARC har erklært ensidig våpenhvile. Det er vanskelig å ikke i det minste til en viss grad se disse handlingene som et uttrykk for en bestemt vilje til å fortsette å forhandle på begge sider.

Men også korrupsjonen i Colombia når nye høyder og får nå skylden for at de private sykekassene, som har ansvar for folks helseforsikring er på konkursens rand. Colombianernes helsevesen svekkes samtidig som president Santos har økt skattene, lyder omkvedet.

Stemmene som hvisker at president Santos bruker all sin energi på fredsprosessen og lar alt annet skure og gå, blir stadig høyere. Det er de som mener at fredsprosessen skader Colombias helsevesen og sosiale utvikling.

Krigens pris

”Vi forstår ikke omfanget av krigens kostnader fordi vi i årtier har betalt for dem; fordi krigen er blitt en integrert del av enhver husholdning, som melk og brød.” skrev en av Colombias mest kjente skribenter i avisa El Tiempo den 6. august. Det er noe i det.

For den jevne colombianer lever med høyspenning innebygd i hverdagen. For de aller fleste er spenningen ikke lenger åpenlyst knyttet til maktkampen mellom regjeringshæren, geriljagruppene og de paramilitæregruppene slik det var på 1990-tallet. Den gangen kjente de aller fleste noen som hadde blitt kidnappet eller drept av de paramilitære gruppene eller av gerilja -gruppene. I dag er høyspenningen mer knyttet til høy volds- og kriminalstatistikk, korrupsjon og manglende tillit blant befolkningen og til politikerne. Den manglende tillit og korrupsjonen er langt på vei et produkt av de mange maktkampene som har blitt ført og føres i det colombianske samfunnet.

Etter over 50 år med konflikt mellom myndighetene og geriljagrupper er rundt 250.000 drept, over seks millioner internt fordrevet[3] og 400.000 har rømt landet. En av borgerkrigens aller største kostnader er at rundt 12 prosent av Colombias innbyggere er internt fordrevne og lever i en midlertidig tilværelse, de fleste i fattigdom og under elendige forhold. I følge Caritas lever 9 av 10 internt fordrevne i ekstrem fattigdom[4]. De internt fordrevne utgjør en imens trussel for landets stabilitet og de siste årenes positive økonomiske og sosiale utvikling. For de internt fordrevne betyr en vellykket fredsprosess kanskje et håp om å kunne reise hjem, å få tilbake eiendom og få oppreising av regjeringen. For Colombia betyr en løsning på de internt fordrevne en mer stabil fremtid og en bedre sosial utvikling for landet som helhet. Sett fra utsiden er det derfor svært vanskelig å forstå at man kan hevde at fredsprosessen skal kunne skade den sosiale utviklingen.

Men i det øyeblikket folkemeningen tipper over fra at det ikke finnes noe alternativ til prosessen, til at den skader den sosiale utviklingen for folk flest, kan den colombianske fredsduen imidlertid ende i et svalestup med en uheldig utgang. Den tiden vi nå går inn i er derfor helt avgjørende både for fredsprosessen og Colombias framtid.

Klarer politikerne å overbevise colombianerne om at fred er mulig, at effektive tiltak kan settes ut i live og at det samtidig vil være positivt for den sosiale utviklingen, vil de kunne lykkes.

Det hjelper ikke at blekket tørker

Min analyse er at regjeringen og FARC, og nå kanskje også ELN, vil komme til enighet om fredsavtale, selv om det fortsatt kan ta tid. Men det viktigste er ikke papiret avtalen er skrevet på. Det er måten den blir utlevd og implementert etter at blekket har tørket. Uten folkeopinionen på en potensiell fredsavtales side vil den ikke kunne gi fred i Colombia. For det er folk flest som må leve ut avtalen. Det er først etter at en fredsavtale er signert at det virkelige arbeidet begynner. Hvorvidt Colombia klarer å implementere en fremtidig avtale, blir testen på om Colombia vil freden.

[1] Verdensbanken (2015): Colombia: http://www.worldbank.org/en/country/colombia

[2] Ibid.

[3] Flyktninghjelpen (2015): Flyktningregnskapet 2015

[4] Vårt Land, 8. juni 2015: Motbør for norsk fredsavtale: http://www.vl.no/nyhet/motb%C3%B8r-for-norsk-fredsavtale-1.364856

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: