Vekst i en ny global kontekst

”The New Global Context” er tittelen på årets Economic Forum på trollfjellet i Davos. Fjoråret var preget av kriger, kriser og konflikter mellom stormakter. Spørsmålet er om vi nå ser en ny verdensorden i horisonten.

World economic forum

2015 er et avgjørende år for verdens ledere: De skal bli enige om både en klimaavtale og nye bærekraftsmål for alle land i verden – mål som innen 2030 skal levere håndfaste resultater.

Debatten om ny verdensorden bekrefter at kapitalismen fortsatt er grunnpilaren i vår verden fram mot 2030. Vårt økonomiske system har en enorm fordel – økonomisk vekst. Samtidig har kapitalismen to bivirkninger, nemlig overforbruk av naturressurser og inntektsulikhet. Skal den økonomiske veksten gjøre at mennesker får det bedre, er korrigerende medisin mot disse bivirkningene nødvendig.

Skal vi opprettholde vårt økonomiske system, må klimaproblemene løses. Viktigheten av å spikre en klimaavtale kan ikke undervurderes.

Den andre store utfordringen er i følge Klaus Schwab, grunnleggeren av Economic Forum, at større gap mellom fattig og rik vil true kapitalismens fremtid. Ulikhet truer kapitalismen, fordi konsumentene og kvalifikasjoner er selve grunnlaget for vekst. Det er i menneskets og systemets delte interesse å bekjempe ulikheten: Uten kvalifisert arbeidskraft, gründere og gode næringslivsledere stopper produksjonen opp. Og har ikke menneskene kjøpekraft omsettes ikke varene.

Latin-Amerika er det eneste kontinentet, som de senere årene har klart å redusere inntektsulikheten noe. FN peker på to klare grunner til det: Arbeidstakerorganisasjonene er med og definerer lønnsveksten og udanningsnivået er betydelig hevet. Land der inntektene er jevnere fordelt henter mennesker raskere ut av fattigdom enn land med høy inntektsulikhet. Det viser en rekke studier, blant annet av Psacharopoulos og Patrinos (2004).

For at mennesker skal kunne jobbe seg ut av fattigdom er stabil økonomisk vekst over tid vesentlig. Store inntektsforskjeller truer fremtidig økonomisk vekst. Det viste Berg og Ostry i en gjennomgang av 174 land i 2011. Når familier ikke har råd eller mulighet til å sende barna på skolen, går det utover tilfanget av kvalifisert arbeids- og gründerkraft. Og det går utover den enkeltes livskvalitet: Jo lavere utdanning man har, desto dårligere helse, lavere inntekt og mindre kjøpekraft for den enkelte og samfunnet.

Hvis alle elevene i lavinntektslandene hadde gått ut av skolen med grunnleggende leseferdigheter, kunne 171 millioner mennesker – 12 prosent av verdens fattige – blitt hentet ut av fattigdom, viser UNESCO.

Samtidig viser rapporten som UNICEF legger fram i Davos, ”The Investment Case for Education and Equity” at investering i utdanning gir økt økonomisk vekst: Et år ekstra utdanning for en person gir i gjennomsnitt mer enn ti prosent økning i egen inntekt. Hvert ekstra skoleår i et landsgjennomsnitt vil kunne gi en vekst på 18 prosent i BNP.

Til tross for stor enighet om at investering i utdanning gir avgjørende avkastning i form av utvikling, står utviklingen på utdanningsfeltet bemerkelsesverdig nok nå i fare for å stagnere:

Fra 2000-2007 ble antall barn utenfor barneskolen redusert med 7 prosent i året. Etter 2007 har den positive utviklingen dabbet av, og reduksjonen er bare på 1 prosent i året. Denne stagnasjonen i utviklingen truer ikke bare livskvaliteten til den enkelte, men også den økonomiske veksten på sikt.

I juli skal verdens ledere diskutere hvordan de nye bærekraftsmålene skal finansieres. Og la det være klart: Hvis ikke finansieringen kommer på plass, står de nye bærekraftsmålene i fare for å bli luftslott.

Den urovekkende utviklingen innen utdanningsfeltet må derfor høyt på agendaen når Norge som et av to land leder toppmøtet i Addis Ababa om finansiering av de nye bærekraftsmålene i juli 2015. Norge må dra med seg de andre landene for å sikre smarte økonomiske og sosiale investeringer, for eksempel i utdanning, i tillegg til å se på hvilke finansieringsmekanismer som skal legges til grunn for å finansiere bærekraftsmålene.

Norge bør gå inn for at alle statene, inkludert de vestlige landene, får krav om å rapportere jevnlig om hvor mye de bruker på barn, helse og utdanning i statsbudsjettene. Det første skrittet mot økt satsing på helse og utdanning er økt åpenhet om bruken av midlene i det enkelte land. Dette gjelder også for Norge, som i dag ikke kan gjøre eksakt rede for hvor mye som brukes på barns helse og utdanning i statsbudsjettet. Norge bør i Addis Ababa rope høyt og tydelig om viktigheten av å investere i utdanning for å legge til rette for langvarig og stabil vekst, og for at dagens barn og unge skal få et bedre liv på en bedre klode i 2030.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: