Putin og sanksjonene

Skrevet av Stina Torjesen, førsteamanuensis på Handelshøyskolen ved Universitetet i Agder i dagens DN

Putin vil trolig gi etter for noen av Vestens krav som gjelder Øst-Ukraina og fortsetter den skjøre dialogen med Kiev.

USA og EUs tøffe sanksjoner mot Russland har så langt hatt liten effekt på President Putins politikk. Det er i ferd med å endre seg.

Fallende oljepris og rubel er viktig faktorer, men sanksjonene vil også spille en sentral rolle i utformingen fremover av Russlands ukrainapolitikk.

Hvordan omsettes de økonomiske tiltakene fra Vesten til politisk press? Tre forhold er, om vi følger statsviteren William Mark Habeeb, særlig viktige: ’alternativer’, ’engasjement’ og ’kontroll’. Russlands evne til å oppdrive dette bestemmer i hvilken grad landet må underkaste seg Vestens påbud.

USA, Canada og EU lanserte like før jul ytterligere sanksjoner mot Russland. Forenklet så gjør sanksjonene det vanskelig for russiske banker å låne i utlandet, og russiske selskaper innen olje og forsvarsindustrien rammes av en rekke tiltak. Russland kan til en viss grad erstatte vestens rolle innen olje og forsvar med økt samarbeid med blant annet Kina og India. Noen av Russlands største kontrakter med Kina er inngått nettopp i år og Putin gjennomførte nylig et vellykket statsbesøk i India. Denne typen samarbeid tar dermed noe av brodden ut av EU og USAs forsøk på å svekke olje-og forsvarsindustrien.

Russiske banker kan i midlertidig ikke oppdrive alternativer like lett.  Globale finansinstitusjoner er tett sammenvevde. Hindringer for russiske banker i de amerikanske og europeiske delene av systemet har forplantet seg raskt og gitt sterke utslag. Noen av Russlands største selskaper har store problemer med å refinansiere gjelden sin. Den anerkjente russiske økonomien Sergei Guriev hevdet nylig at det dramatiske fallet i rubelen i midten av desember skyldes sanksjonene mer enn oljeprisen. Fallet ble trigget av den russiske statens krøkkete forsøk på å fikse gjeldsproblemene som landets største oljeselskapet Rosneft befinner seg i på grunn av sanksjonene.

Russlands manglende alternativer i den globale finansverden balanseres av et sterkt engasjement. Så langt har det vært god oppslutning i befolkningen og i den politiske eliten om Putins valgte kurs i Ukrainakrisen. Godt hjulpet av en ukritisk og Kremlstyrt presse har den russiske befolkningen vist stor støtte til Russlands politikk mot Ukraina. Dette har gjort Putin modigere: hans politiske stilling synes å styrkes, heller enn svekkes, av uenigheten med vestlige ledere.

Russland har også en viss grad av ’kontroll’ i Ukraina spørsmålet, det vil si, det Habeeb betegner som evne til å oppnå ønsket resultat i en sak på egenhånd, uavhengig av kostnadene det måtte påføre.  En stat kan, dersom saken er særlig viktig og engasjementet særlig stort ’hold on’, slik at ønsket resultat til slutt oppnås selv om det medfører store forsakelser over lang tid for landet. Putinregimets mesterlige evne til å konstruere en historie om heroisk russisk standhaftighet i møte med et kynisk vesten har lagt til rette for dette.

Til sammenlikning så er situasjonen i EU og USA er svært forskjellig. De europeiske landene, for eksempel, påvirkes av restriksjonene på eksport og energisamarbeid med Russland, men har i de fleste tilfeller rikelig med alternativer – slik også en god del norsk laks har funnet alternative markeder relativt raskt etter russiske motsanksjoner på matimport. Men den europeiske befolkningens engasjement er betydelig mindre enn i Russland og det har vært tegn til splittelser i den politiske eliten: deler av de politiske venstre og høyrefløyene i europeiske land har vært sympatiske til russisk politikk i Ukrainaspørsmålet. Europeiske land, gitt begrenset engasjement, vil dessuten i mye mindre grad en Russland være berett til å ’hold on’ i ukrainaspørsmålet for å få trumfet sin vilje gjennom.

Dette sammensatte bilde forklarer hvorfor sanksjonene så langt har ført til få endringer i russisk politikk. Likevel, vi ser nå effekter langs to spor. Russland tilnærmer seg Ukrainia til en viss grad og ytterligere opptrapping av russisk støtte til opprørerne i Øst-Ukraina i 2015 er lite trolig. En våpenhvile er i gjære mellom de pro-russiske seperatistene og den ukrainske hæren, selvom Ukrainas nylig utalte ønske om NATO medlemskap gir ekstra komplikasjoner. En stabilisering, om enn ikke fullstendig løsning på situasjonen, er mest sannsynlig.

Samtidig, dersom vi følger Sergei Guriev, så kan det kraftige rubelfallet i desember knyttes direkte til vanskene sanksjonene gir russisk økonomi. I månedene fremover vil inflasjonen vedvare, gjeldsvanskene til de store russiske selskapene vokse, og kjøpekraften til vanlige russere synke. De europeiske og amerikanske straffetiltakene får altså en tydelig negativ økonomisk effekt. Denne synes nå å bli så stor at ’hold on’ og ’kontroll’ er mindre attraktivt for Putin enn å komme Vesten delvis i møte i Ukrainaspørsmålet.

Stina Torjesen har en doktorgrad i internasjonal politikk fra Universitetet i Oxford og er førsteamanuensis på Handelshøyskolen ved Universitetet i Agder