2014 er et veiskille for Afghanistan. I dag velges ny president og de internasjonale soldatene skal ha forlatt landet innen utgangen av året. Afghanerne deltar i valget, men vet ikke hva som venter dem på den andre siden.
Den eneste farbare veien til fred i Afghanistan er en langsiktig utvikling i riktig retning. Det er å gi den svært unge befolkningen en fremtid. Bedre helse, skole og flere jobber er det som skal til. Når de siste soldatene drar, må verdenssamfunnet bli igjen for å sikre at de hardt tilkjempede seierne innenfor skole og barnedødelighet ikke blir revet ned.
Et flertall av befolkningen i Afghanistan er under 25 år. De har lyst og vilje til å bygge landet dersom de får trygghet, nødvendig utdanning og en jobb å gå til. Noe av det lureste Afghanistan kan gjøre er å inkludere jentene og kvinnene i skolen og i arbeidsmarkedet.
Vi hører stort sett bare om de negative sidene ved utviklingene i Afghanistan. Men det finnes lysglimt: Stadig flere barn overlever sin egen femårsdag og antall mødre som overlever fødselen øker betraktelig. I 2001 gikk ingen jenter på skolen i Afghanistan. I dag går 8,3 millioner barn på skolen og 40 prosent er jenter. En tidobling av lærerstudenter har gitt landet mer enn 150.000 nye lærere. 60.000 av dem er kvinner. Provinsen Bamiyan for eksempel hadde kvinnelig guvernør i perioden 2008 -2013. 27 prosent av setene i det afghanske parlementet er reservert for kvinner.
Disse seierne er skjøre og kan raskt falle sammen dersom støtten fra det internasjonale samfunnet forsvinner når en ny regjering er på plass og soldatene hentet hjem.
For å videreføre den gode trenden må vi fortsette å gi barn og unge i Afghanistan utdanning, med et spesielt fokus på jenter og kvinner som er holdt utenfor i lang tid. Det er derfor et klokt valg av statsminister Erna Solberg å løfte jenters utdanning spesielt. I Dagens Næringsliv den 18. januar sa statsministeren at ”i et generasjonsperspektiv vet vi at det er større sannsynlighet for at utdannede kvinner sender egne barn på skole”. Skal vi skape fred i Afghanistan er det nettopp i et generasjonsperspektiv vi må tenke.
Mange har innvendt at Afghanistan, som har levd med krig i over 30 år, er et håpløst tilfelle som man bare kan gi opp. Jeg mener vi ikke har lov til å gi opp. Hver dag fødes det barn i dette landet som kan bli gode og produktive borgere dersom vi gir dem muligheten. Vi har kommet et godt stykke på vei, vi har et momentum vi kan bygge videre på. Men det krever at statene fortsetter å støtte bistandsaktørene, slik at disse kan bli igjen når tidligere politikere og soldater sier takk for seg.
Vi må gjøre alt vi kan for å styre de unge afghanerne bort fra usikkerhetens stup og i retning av en trygg fremtid. Bare de kan være bærebjelkene i en generasjon afghanere som bygger et nytt Afghanistan.
Kim N. Gabrielli 