Møte med politikeren, kunstneren og regissøren. Etter tre uker i Colombia har jeg opplevd et land i omveltning, utvikling og vekst. Det er en forsiktig opptimisme å spore. Samtidig tviler folk flest på en positiv endring på grunn av den utbredte korrupsjonen og volden i landet.
I løpet av noen ekstremt sosiale uker møtte jeg en av rådgiverne til president Santos, en av landets mest anerkjente dokumentarregissører og en politisk kunstner. Og ikke minst min colombianske familie.
Vold og korrupsjon – de største utfordringene
Nokså overraskende var regissøren svært positiv til utviklingen under Santos. Det må sies at regissøren under forrige president Uribe, var så kritisk at han sleit med å finne arbeid. Han måtte dra til Argentina for å jobbe der.
Både politikeren (kanskje ikke så overraskende) og regissøren er positive til fredsprosessen og de mange endringene den legger opp til. Kunstneren var nok litt mer skeptisk generelt. Det kan nok skyldes at en av hennes beste kunstnervenner ble drept for bare noen måneder siden. For volden, er i tillegg til korrupsjonen fortsatt Colombias aller største utfordringer.
Positiv utvikling under Santos
Men de tre hadde troa på at president Santos ville få i land fredsprosessen. Den innebærer blant annet jordreform og integrering av geriljasoldater i samfunnet generelt og i politisk arbeid. De hadde troa på at han vil fortsette arbeidet med bedre infrastruktur og bedre offentlig skole- og helsevesen. Regissøren hadde reist landet rundt for å lage dokumentar om urbefolkningens situasjon under nåværende og tidligere president. Han var mildt sagt overrasket over at også urbefolkningen opplever en positiv utvikling under den nåværende presidenten.
Sammenlikner vi Colombia med nabolandene så må det ihvertfall sies at landet for tiden er svært stabilt. Både i forhold til Venezuela og Mexio, men også sammenliknet med Colombia anno 1990.
Samtidig så var både kunstnerene og regissøren kritiske til den nye frihandelsavtalen med USA. Særlig med tanke på at den krever at colombianske bønder må importere amerikanske frø for produksjon av blomster i Colombia (Colombia er en av de største blomstereksportørene til USA og i verden).
Valgdagen – en dag for tjenester
Men jeg møtte også mange colombianere som har null tillitt til politikken. I familien var det mange av dem. Til det er korrupsjonen for stor. Korrupsjon og ulikhet er institusjonalisert: De fattigste som ikke har kontakter og penger går på de dårligste skolene. De fattigste havner i militæret i motsetning til de rikere lagene av befolkningen. Valgdagen er en dag for å skaffe seg kontakter og fordeler ved å love en stemme til en bestemt politiker. Da hjelper politikeren kanskje sønnen eller dattera di til å begynne på en bedre skole eller å slippe militæret. I verste fall får du en valgkampcaps, 50.000 pesos (rundt 200 kr) og et gratis måltid.
Blanke stemmer – valgvinneren?
På meningsmålingene får blanke stemmer mellom 20 og 30% av stemmene før presidentvalget. I en årrekke har det vært organisert en egen kampanje for å stemme blankt ved valgene i Colombia. Alt tyder på at kampanjen også ved dette presidentvalget ville være blant «vinnerne». Santos’ parti ligger også an til å få mello 20 og 30 prosent i første valgomgang.
Presidentens valgkampbudskap: Fred, vei, bensin og medisiner
Siden rådgiveren til presidenten er en god venn av familien fikk jeg god mulighet til å diskutere politikk med ham. Jeg spurte han hva som var de viktigste sakene i kampanjen før parlamentsvalget 9.mars og presidentvalget i slutten av mai. Han svarte fredsprosess, ny motorvei nordover i landet, bedre offentlig helsevesen. Subsidier av bensin og medisiner. Subsidier av bensin er selvfølgelig populistisk og ikke nødvendigvis det politikere i andre land ville bruke valgkampen til. Samtidig er bensin helt avgjørende for næringslivet i Colombia, hvor det aller meste transporteres med bil og fly. Tog finnes knapt. Og en mulighet til å få noen ekstra stemmer naturligvis.
Politikken mot venstre?
Jeg spurte om fagforeningenes situasjon (som var grunnen til at Stortinget ikke ville godkjenne frihandelsavtalen Norge skulle inngå med Colombia via EFTA). Han svarte noe overraskende at han opplevde at de tre liberale partiene (som utgjør den nåværende regjeringskoalisjonen) ble dratt mot venstre politisk for tiden og at det blant annet innebar å styrke arbeidernes rettigheter. Vi får håpe at det er sant. Spesielt siden Colombia ansees som et av landene i verden hvor det er aller farligst å drive fagforeningsarbeid. I den sammenhengen kan vi jo også merke oss at den colombianske arbeidsministeren har vært på besøk i Norge to ganger etter jul, så de søker tydeligvis å overbevise Norge om at situasjonen er blitt bedre.
Colombia beveger seg i riktig retning, på en relativt stabil, men kronglete vei. Vi får håpe at presidenten fortsetter å bygge veien fort nok.
Kim N. Gabrielli 