Colombia – demokrati, kaffe og bondeparti

Colombia – dette fjerne landet, som knapt en nordmann kjenner. Narkotika, kriminalitet og gerilja. Kanskje kaffe og regnskog. Vi vet så lite om dette vakre, glade, ja berusende landet. I min begeistring over dets folk skriker jeg det ut av glede på flyet – jeg er på vei til Colombia.

Ikke bare venter det meg et spennende land, men også en egen familie. Da var det jo enda godt vi kan sitte på flyet ganske nøyaktig i et døgn og forberede det fantastiske førsteinntrykket man bør etterlate. Det er altså ikke bare Norwegian som blir forsinket av de mest uforståelige ting. Men så hadde jeg aldri vært i Houston, dvs. på flyplassen da.

Foregangslandet Colombia anno 1800-tallet

Få engelske standardverk er skrevet om Colombias historie. Jeg tok fatt på «Colombia – a nation in spite of itself». Jeg lærte at Colombia har vært uavhengig (1810 fra Spania) og var også et av de første landene med en liberal grunnlov i fransk/amerikansk ånd. Landet har med unntak av noen få år aldri vært et diktatur. (Noe som er temmelig imponerende i Sør-Amerika). Liberale reformer og tankesett gjorde seg tidlig gjeldende. I hvertfall for de på toppen.

Colombia var langt framme, både med liberalisering av eksport og kvinners stemmerett. Kaffe var tingen. Og en region i Colombia prøvde å innføre stemmerett for kvinner allerede i 1850-årene mot sentralmyndighetenes vilje. Det liberale partiet og det konservative partiet har lang fartstid, lenger enn de norske partiene.

Hva var det da som gikk galt? 

Vel, det var jo ikke sånn at alt gikk galt, økonomien i Colombia boomer for tiden. Turismen er i kraftig økning. Olje er funnet. Ja der fikk du forøvrig også svar på hvorfor colombianere ikke trenger visum til vårt kjære naboland Russland. Og så er colombianerne fortsatt verdens hyggeligste mennesker.

Men tilbake til spørsmålet – la meg i ren flyberuselse gi deg en enkel og populistisk svar på dette spørsmålet: Manglende demokratisering, utestengning av bøndene og venstresiden i politikken og at de to dominerende partiene begge har sitt utspring i landets maktelite. Og så er det naturligvis gode forhold for å dyrke narkotiske planter og landet ligger nære Nord-Amerika for transport av narkotika.

Siden du leser denne bloggen så kan det jo hende du er litt over gjennomsnittet interessert i politikk. Altså en utdypning:

Manglende demokratisering, politikk for de få

Demokrati for de fleste colombianere betyr å stemme. I Norge tenker de aller fleste at det er noe mer. I det minste at det også er å være med i organisasjoner og styrer. Ja noe som gjennomsyrer det norske samfunnet.

Selvom noen regioner i Colombia var tidelig ute med å ville ha kvinners stemmerett, ble det ikke allmenn stemmerett for kvinner før på 1950-tallet. Altså 100 år etter det første gang ble foreslått. Fram til det var altså halve befolkningen fratatt retten til å stemme. Viktigheten av dette bør man ikke undervurdere. Så må vi legge til at til tross for dette colombianske i stor grad likestilt og deltar i de fleste strukturer i samfunnet inkludert politikken og militæret.

Bondepartiet (la oss ta tyren ved hornene) og Arbeiderpartiet med sine bevegelser er/var avgjørende i Norge for at bøndene og arbeidernes stemmer skulle bli hørt. Helt fra 1814 var bøndene representert i arbeidet med den norske grunnloven/demokratiet. Det er annerledes i Colombia. Fra det colombianske demokratiets morgen har det blitt dominert av de rike elitene. Begge partiene har en felles interesse i dette. Det betyr ikke at det ikke har vært åpen konflikt mellom de to partiene. Den mest voldelige tidsepoken i Colombia, var nemlig basert på partilinjene og maktkamp. For å få slutt på denne epoken (La violencia) delte rett og slett disse to partiene alle seter og posisjoner mellom seg. På den måte holdt de andre partier effektivt ute av politikken.

Det førte til at hverken bøndene, arbeiderne eller sosialister slapp til. Som mange andre steder i Latin-Amerika er ulikhetene i samfunnet fortsatt ekstremt store. Ser vi litt enkelt på det, så var den opprinnelige grunnen til at de sosialistiske geriljaene oppsto i Colombia at venstreorienterte og bønder ikke fikk delta i politikken. Og kanskje særlig spørsmålet knyttet til jordreform/ fordeling av jord. Men spør du en colombianer i dag om geriljaen er sosialistisk får du ofte til svar at de nå eksisterer for geriljaens egen skyld. For alle som jobber for geriljaen og som fores av den.

I forhandlingene mellom Regjerningen og FARC-geriljaen er man nå blitt enig om flere viktige saker blant annet jordreform og deltakelse for FARC i politikken. Men fortsatt er Colombia et av landene hvor det er aller farligst å være med i en fagbevegelse. Stortinget ønsket for eksempel ikke å ratifisere frihandelsavtalen med Colombia på grunn av dette spørsmålet. Og fortsatt finnes det ikke noe Bondeparti i et land hvor de aller fleste jobber nettopp i landbruket.

Men president Santos ser ut til å bli gjenvalgt den 9. mai og virker å fortsette etter en sentrum-venstreorientert linje. Man ser nå konturene av en regjeringskoalisjon som dras mot venstre og prøver å inkludere både bønder og arbeidere. Samtidig har det vært store demonstrasjoner fra bøndenes side mot den nye handelsavtalen med USA og fortsatt er Colombias et av de farligste landene å være fagorganisert i. Men økonomisk vekst, relativt lav arbeidsledighet (8 %) og litt mer tro på politikken gjør at befolkningen virker å ha troa på framtida.

20140211-073119.jpg

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: