Hvorfor er fri bevegelse av mennesker, varer, tjenester og kapital så enstemmig hyllet i det nordiske samarbeidet, men hos noen ansett som roten til de fleste problemer i europeisk sammenheng? Spør Marit Nybakk og Svein Roald Hansen i et godt innlegg om Europeisk samarbeid:
I stortingsdebatten om det nordiske samarbeidet nylig, sa Senterpartiets Per Olaf Lundteigen at samarbeidet er blitt «meget krevende fordi flere nordiske land har tilsluttet seg Den europeiske union og EØS-avtalen, som innebærer at en har tilsluttet seg markedskreftenes fire friheter.»
Det nordiske samarbeidet har ligget tiår foran EU-samarbeidet når det gjelder fri bevegelse av personer, et felles arbeidsmarked, passfrihet og likebehandling av hverandres innbyggere. Integreringen i EUs indre marked har dermed utdypet og forsterket det nordiske samarbeidet og bidratt til at mål vi har ønsket siden 50-tallet, et fritt og felles hjemmemarked, er nådd.
Paradokset er at de som er i mot at vi deltar i EU-samarbeidet, er for det nordiske, som bygger på akkurat de samme «markedskreftenes frie friheter». I år kan vi ferie 20-års jubileum for EØS-avtalen. Oppslutningen om det nordiske samarbeidet bør være en påminnelse om hva vi vil miste av frihet og trygghet for borgere og bedrifter, om vi skulle si opp EØS-avtalen. Da vil også det vi har vunnet gjennom 60 års nordisk integrasjon gå tapt.
Fri bevegelse siden 50-tallet
Allerede i 1952 ble det slutt på å vise pass på grensene mellom de nordiske land. Tre år senere ble den Den nordiske passunionen etablert. Den ga statsborgere i de nordiske landene rett til å bosette seg i nabolandene uten å måtte søke om oppholdstillatelse. Fra da av hadde vi i realiteten et fritt og felles arbeidsmarked.
I 1957 ble vi alle med i tollunionen EFTA. I Helsingforsavtalen fra 1962 ble det enighet om å arbeide for størst mulig frihet for kapitalbevegelser mellom de nordiske land og søke felles løsninger når det gjelder andre betalings- og valutaspørsmål av felles interesse. Ja, avtalen sier også at landene ønsker å gjennomføre ensartede bestemmelser i de nordiske landene «i så mange henseende som mulig». Mens vi besverger oss over at Brussel vedtar lover og regler for det indre marked vi må rette oss etter, er vi i nordisk sammenheng siden 1962 vært bundet av Helsingforsavtalens bestemmelse om at vi «Ved utformingen av lover og andre rettsregler skal statsborgere i de øvrige nordiske land behandles likt med landets egne statsborgere, innenfor samarbeidsoverenskomstens virkeområde».
Likebehandling av naboene
Vi bekymrer oss over såkalt trygdeeksport når polakker og latviere tar arbeid her og opparbeider seg de samme rettigheter som norske arbeidstakere, til ledighetstrygd og sykepenger, barnetrygd og kontantstøtte. Men allerede i 1962 ga vi våre nordiske arbeidsinnvandrere enda mer omfattende rettigheter, fra dag én. De behandles som oss, fullt ut. For i Helsingforsavtalens artikkel 15 heter det at «statsborgere i et nordisk land under opphold i et annet nordisk land i størst mulig utstrekning skal nyte godt av de sosiale goder som ytes i oppholdslandets til dets egne borgere.»
Jakter på grensehindringer
I nordisk sammenheng er vi så sterkt for fri bevegelse mellom de nordiske land, at det opprettes utvalg etter utvalg som jakter på grensehindringer, bestemmelser i landenes regler for trygd, skattlegging, foreldrepermisjon, you name it, som skaper bry for menneskelig samkvem over landegrensene i Norden. Det synes ikke å være grenser for hva vi er villige til å harmonisere, også innen sosial- og trygdelovgivning, for å sikre at den frie flyten landene i mellom skal fungere så knirkefritt som mulig.
Flott, mener nå vi. Men hvorfor de frie frihetene vi jobber så mye for skal gjelde i Norden, kan betegnes som roten til de fleste problemer både hjemme og ute, når de skal praktiseres i europeisk sammenheng, er et mysterium.
Av: Svein Roald Hansen Stortingsrepresentant for Ap og leder av EFTA-parlamentarikerkomiteen og Marit Nybakk Stortingsrepresentant for Ap og president i Nordisk Råd i 2013
Kim N. Gabrielli 