I dag overleverte OECD en rapport om norsk utviklingssamarbeid til utenriksminister Brende. Konklusjonen var klar i følge Brende: Mer resultatorientering, sterkere konsentrasjon og styrking av næringslivssamarbeidet. Men la oss ta en nærmere titt på hva rapportens hovedanbefalinger til Norge er.
OECDs «peer reviews»
OECD foretar såkalte «peer reviews» av norsk utviklingssamarbeid hvert 4-5 år. Sist gang var i 2008. Denne gangen var det Italia og Finland som var med og evaluerte norsk bistand.
Hovedkonklusjoner fra årets gjennomgang
Stort sett ros å hente fra OECD. Norge viser stor evne til å reformere og videreutvikle sitt utviklingssamarbeid og er innovativ i dette arbeidet. Men også noen anbefalinger fra en kritisk venn:
1. Mer fokus på resultat og effektivitet blant annet gjennom mer spesifikke forventninger til resultater av norsk bistand, systematisk kvalitetssikring og implementering av evalueringer.
2. Konsentrer geografisk og tematisk. Rapporten peker på at Norge bør ha en sterkere konsentrasjon tematisk og velge seg en tydeligere agenda med noen få temaer framover. Den understreker viktighet av at Norge bør redusere antall land i bistandsporteføljen fra over 100 per i dag. Begrunnelsen for dette er at oppfølging og gjennomføring av programmer i så mange land koster. Disse pengene burde heller brukes direkte i programarbeid.
3. Samhandle bedre. På områder som olje for utvikling har Norge koordinert arbeidet sitt på tvers av departementene. Men rapporten etterspør generelt en bedre samhandling på tvers av regjeringens ulike områder når det gjelder bistand. Rapporten peker på at eget organ som har dette ansvaret kan gjøre Norges bistand mer samkjørt og effektiv. Tidligere har for eksempel Thune/Lunde skrevet om et utenrikspolitisk råd for regjeringen i sin bok om «Hva Norge kan være i verden». Kanskje noe sånt er på tide å vurdere?
4. Styrk partnerskap med andre donorer som tenker som Norge også i bilateral bistand og samarbeid med NGOer. Dette for å skaffe mer midler til veie og opprettholde politisk fokus på globale initiativer over tid, og slik gjøre dem mer bærekraftig.
5. Lag nasjonale planer for norsk bistand i det enkelte land. I 2008 og også nå i 2014 anbefaler OECD at Norge lager klare planer for helheten av det norske bistandsarbeidet i det enkelte land. Hva vil Norge oppnå i det enkelte land på tvers av bilateral/multilateral/ NGO-bistand? Dette var den eneste anbefalingen fra OECD i 2008 som Norge ikke delvis eller helt har fulgt opp. Kanskje på tide å gjøre noe med det? Et spørsmål fra 7. januar i Stortinget viser at også stortingsrepresentantene lurer på det samme. I denne sammenhengen er Torgeir K. Fylkesnes som spør om Zambia.
6. Lag en klar strategi for fordeling av multilateral/ bilateral bistand. Rapporten peker også på at Norge ikke kan vise til en klar strategi for hvilke midler som brukes bilateralt, multilateralt eller til sivilsamfunnet. Dette bør det i OECD gjøres noe med for å skape klarhet i prioriteringer og i langsiktighet.
7. Definer hvilken risiko Norge er villig til å ta i samarbeid med partnere. I «failed states» og nødhjelpssituasjoner er det alltid en risiko. Norge støtter programmer i mange områder med høy risiko, samtidig gjentas mantraet nulltoleranse for korrupsjon. Det er derfor behov for en systematisk gjennomgang av hvilken risiko norsk programmer er villig til å ta i utsatte områder.
8. Styrk synergiene mellom nødhjelp og bistand. I Norsk utviklingssamarbeid (som stort sett overalt ellers også) så påpeker OECD at det må bli sterkere sammenheng mellom nødhjelpsarbeid og langsiktig programarbeid. Dette er et tema som kommer for fullt også i FN-organisasjonenes arbeid.
9. Forbedre samarbeidsmønsteret og -rollene mellom Norad og UD. For at Norad-ansatte skal få felterfaring for eksempel er det nødvendig at disse kommer ut i felt. I dag er det en utfordring at ambassadene i stor grad bemannes av UD-ansatte.
Kim N. Gabrielli 