Kjemper for Europa

Ukrainerne kjemper for å være med i et fritt og demokratisk EU skrev Astri Aas-Hansen, Håkon Haugli, Andreas M. Kravik og jeg i VG rett før jul.

Kjemper for Europa

Omringet av opprørspoliti med hjelmer, batonger og skjold spiller en av demonstrantene i Kiev på et piano malt med EU-flagg.

Bildet har gått verden rundt. Det er fullt av håp. I et gjennomkorrupt land, med svake demokratiske tradisjoner og institusjoner, der politikere driver ”business” og lar seg velge til parlamentet for å få immunitet mot straffeforfølgning, representerer EU et håp om bedre tider.

Demonstrantene på Maidanplassen vil at Ukraina skal være del av Europa, ikke innlemmes i Putins tollunion i tråd med Russlands eurasiske visjon. Viktor Janokovitsj svarte på demonstrasjonene med å sette inn politistyrker for å angripe studenter og journalister.

Å se tusenvis av vaiende EU-flagg er sjelden kost i nåtidens Europa. I de mange kriserammede land i dagens EU, er samarbeidet godt forankret, men folk går ikke ut i gatene med fanene hevet for å forsvare det europeiske integreringsprosjektet.

Den ukrainske påminnelsen

Etter at den ukrainske regjeringen, etter press fra Moskva, gjorde kuvending og plutselig ikke ville undertegne assosieringsavtalen med EU, strømmet ukrainere i hundretusentall spontant ut i Kievs gater. Demonstrasjonene i Kiev handler om mye mer enn begeistring for en formell avtale med EU. Det handler om frihet og demokrati.

På en karikaturtegning som i høst har sirkulert på nettet, står en ukrainsk bonde og ser på en todelt plakat. På den ene siden, i varme røde farger, ser han glinsende ortodokse kupler, stolte soldater med hjelm og en vellykket familie. På den andre, i gråsvarte nyanser, finnes narkotikasprøyter, Adolf Hitler og to menn som kysser hverandre lidenskaplig. Bildet illustrerer hvordan Ukrainas valg de siste månedene framstilles av myndighetene som en kamp mellom Russland og Europa, mellom tradisjonelle og vestlige verdier.

Mange ukrainere ser likevel noe helt annet enn ”sivilisasjonskamp”. Framfor sunne familier og røde kupler, ser de korrupte politikere, styrtrike oligarker og et land på randen av økonomiskkollaps. For demonstrantene er målet å bli kvitt den brutale og nepotistiske eliten som styrer landet. Organisasjonens svakheter til tross: samfunnsmodellen som EU representerer – og aktivt fremmer i forhandlinger med land som Ukraina – er attraktiv. Det handler om respekt for menneskerettighetene, rettsstat og reelt demokrati.

Under den kalde krigen var Berlin frihetens forpost. John F. Kennedy sa at det stolteste man kan være i den frie verden, er å være berliner. EU har i dag tatt over rollen som frihetens forpost. Folkets og framtidens Ukraina skrives i EU-blått. Det er i det lyset opposisjonens leder Vitalij Klitsjko sier: – Vi er europeere. Og Ukraina er Europa.

Putins Europa

– Nå vil det som hører sammen, vokse sammen, sa Willy Brandt i 1989 om Øst- og Vest-Tyskland. Putins Russland er et ufritt alternativ til et fritt EU. De demonstrerende ukrainerne ser til Russland med uro. Det handler om stadige innskrenkninger av ytrings- og forsamlingsfriheten, angrep på sivilsamfunnet og valg uten reelle alternativer. Visjonen om et fritt Europa tuftet på rettsstat, demokrati og menneskerettigheter er fjern. Og det er ikke sikkert at EUs rolle som det viktigste bolverket mot voksende ekstremisme, hat mot minoritetsgrupper og sosial fragmentering vil spres østover.

Drømmen om det frie Europa

Siden 1994 har EU gått fra å være en såkalt ”rikmannsklubb” med 12 medlemsland, til et demokratisk og multikulturelt fellesskap av 28 land som favner tidligere sovjetrepublikker og land som var i krig på Balkan så sent som på 1990-tallet.

EU-medlemskap bringer ikke bare med seg demokrati og menneskerettigheter, det er også økonomisk lønnsomt. Ta Polen og Ukraina som eksempel. I 2004 hadde landene omtrent like store økonomier. I 2013 scorer EU-landet Polen høyere enn Ukraina på alle viktige økonomiske indikatorer.

Utviklingen de siste dagene viser at Janokovitsj ser ut til å måtte gi etter fra press fra egen befolkning og fra EU. Han vil likevel undertegne assosieringsavtalen med EU. EU viser dermed nok en gang en sterk evne til ikke bare å påvirke egne medlemsland, men også naboland i demokratisk retning.

Den norske EU-debatten er merkelig upåvirket av at EU i 2013 er et helt annet enn EU i 1994. Entusiasmen og flaggene på Maidanplassen er en nyttig påminnelse om hvor grensesprengende EU-prosjektet er, og om hvor viktige EUs verdier, rammeverk og institusjoner er for folk som opplever en helt annen virkelighet.