I mange europeiske land anerkjennes EUs avgjørende bidrag til stabilitet og fred. I Norge tegnes et annet bilde. Vi trenger en annen og bredere debatt om Europa i Norge, skriver Aas-Hansen, Haugli og Kravik i dagens DN.
Og vi trenger debatt om Norges tilknytning til Europa.
For EU er ikke problemet i dagens Europa, men det viktigste bolverket mot den kanskje største truselen for vårt kontinent: Voksende ekstremisme, hat mot minoritetsgrupper og sosial fragmentering.
Historien viser at fellesskap og fred ikke er noen selvfølge i Europa. Europa har et annet og bedre utgangspunkt enn i forrige århundre for å møte krisene.
Tildelingen av fredsprisen i 2012 vakte ikke bare begeistring, men også undring. Hvorfor velge EU, når kontinentet er så preget av økonomiske problemer og sosial uro, i en tid der utenforlandet Norge synes å ha motbevist alle påståtte fordeler?
Svaret ligger i EU som et grensesprengende ambisiøst fredsprosjekt med rammeverk og institusjoner tuftet på rettsstat, demokrati og menneskerettigheter. Disse verdiene er nå under press.
Neste år feirer vi Grunnlovens 200-årsjubileum. Fordi den knesatte prinsipper som folkesuverenitet og ytringsfrihet, var vår grunnlov en av verdens mest radikale.
I 2014 skal vi også markere hundreårsdagen for utbruddet av Første verdenskrig. Mange år med fred og fremtidsoptimisme i Europa ble erstattet av en lang og blodig skyttergravskrig. Den innledet et århundre med to verdenskriger og flere borgerkriger. 100 år senere er Europa et samlet og demokratisk kontinent.
EU har hatt en avgjørende rolle. Da Det europeiske kull- og stålfellesskap ble stiftet i 1951 var det på et krigsherjet kontinent, med lange fascistiske og kommunistiske tradisjoner og delt av et jernteppe. Til tross for dette hevder enkelte at EU som freds- og demokratiskaper har utspilt sin rolle nå som tidligere krigsretorikk er erstattet med diskusjoner om rentefastsettelse og budsjettspørsmål.
Overgangen til dagens demokratiske Europa er så dyptgripende at den kan være vanskelig å begripe, og slik blir EU på sett og vis offer for egen suksess.
EUs omfavnelse av nye medlemsstater er imidlertid først og fremst en videreføring av prosjektet som startet med tysk-fransk forsoning, og som nå omfatter nær hele Europa. Det klareste eksempel er kanskje Balkan, en region som på 1990-tallet var preget av krig og folkemord, og hvor EUs medlemskapskrav har vært avgjørende for rettferdige rettsoppgjør og fremvekst av demokratisk styresett med minoritetsrettigheter.
1. juli ble Kroatia EUs 28. medlemsland. Nabolandene står i kø for medlemskap.
Kim N. Gabrielli 