Blå bistand for de få?

FrP-Høyre-regjering på plass – noe å si for norsk utviklingspolitikk? I teori ja, men i praksis? For norsk utenrikspolitikk ligger vel fast – gjør den ikke?

Hvis vi ser nærmere på den politiske plattformen til mindretallsregjeringen, samarbeidsavtalen mellom de fire sentrum-høyre partiene, de politiske programmene til H og FrP og alternative forslag til statsbudsjett vil jeg påstå at følgende blir konsekvensene:

Bistandsnivået og utviklingsministeren

Opprettholder høyt nivå, men 1-prosenten ikke omtalt i den politiske plattformen. Dog stortingsflertall for å opprettholde 1 % av statsbudsjettet til bistand fordi både KrF og Venstre har dette programfestet. FrP kuttet til sammen 7,5 milliarder kroner (av 30 mrd.) i sitt alternative statsbudsjett 2013, Høyre derimot hadde et kutt på 670 mill.

Utviklingsministeren er forsvunnet (for alltid?). Uansett hvordan man vrir og vender på dette så vil det nok bli mindre fokus på utviklingspolitikken uten en egen minister på området. Samtidig har utenriksministeren nå ikke lenger ansvaret for Europapolitikken og vil kunne ha mer fokus også på utviklingspolitikk. Vi skal huske på at Erik Solheim var både miljø- og utviklingsminister og det fungerte kanskje greit det også?

Miljø og klima

forsvinner ut av utviklingspolitikken ved at Miljøverndepartementet får ansvaret, men nærliggende å tro at pengene fortsatt skal gå over bistandsbudsjettet. For hvordan skal den nye regjeringen ellers komme opp i 1 %? (klima- og miljøtiltak utgjør i dag 18 % av bistandsbudsjettet). Området omtales ikke som en del av det utenrikspolitiske kapitlet i den politiske plattformen og vil kunne oppleve nokså kraftige kutt.

Oljefondet (SPU)

I regjeringsplattformen står det følgende: «Regjeringen vil opprette et investeringsprogram innen SPU […] med formål å investere i bærekraftige bedrifter og prosjekter i fattige land og fremvoksende markeder. Regjeringen vil i tillegg vurdere opprettelse av et eget mandat innen fornybar energi.» Det blir spennende å se hvordan dette utvikler seg. Jeg har tidligere tatt til orde for at 1% av Oljefondet bør gis til Norfund for å styrke deres arbeid med å investere i de aller fattigste landene.

Norge – global leder på utdanning

Norge skal bli en «global leder» innen utdanning, står det i den politiske plattformen. Både i plattformen og i samarbeidsavtalen står det at det skal satses på «jenters utdanning i fattige land». Det er positivt. Samtidig skal det ikke gå utover norsk helsesatsing, som skal «videreutvikles». Det er betryggende at skolesatsing ikke skal gå utover helseområdet, hvor Norge allerede er en global leder. Men hvis det ikke skal gå utover helsesatsing så må nok disse midlene finnes et annet sted og det er nærliggende å tenke på miljø og klima. Det er veldig positivt at den nye regjeringen vil styrke utdanningsfeltet og samtidig ikke svekke global helse.

Sosial beskyttelse

Et annet område som regjeringen ønsker å styrke er beskyttelse mot menneskehandel, barneekteskap og omskjæring. Dette står spesielt nevnt i plattformen og ble trukket fram av statssekretær (med ansvaret for utviklingspolitikken) Hans Brattskar som et satsingsområde for Norge i forbindelse med diskusjonene i FN rundt nye utviklingsmål etter 2015.

Sterkere resultatorientering: Omfordele etter hvor effektiv deler av FN er.

Dette vil sannsynligvis bety at støtten til ILO kuttes drastisk, mens organisasjoner som for eksempel GAVI og UNICEF vil kunne få økte bidrag. Her må det legges til at dette vil basere seg på hvilke organisasjoner som har best resultatrammeverk, men også hva som er lettest å måle. Det kan være lettere å måle satte vaksiner for UNICEF enn hvor effektivt et fagpolitisk samarbeid er for ILO.

Samtidig har det blitt sagt at de to borgerlige partiene vil kutte i støtten til FN. Men på direkte spørsmål under Arendalsuka svarte alle de politiske partiene inkludert FrP at de ikke vil kutte i Norges totalbidrag til FN-systemet. Det er altså i tilfelle snakk om å omfordele blant dem.

MR- og demokratifokus vs. retten til liv

I retorikken sier høyresida at det ikke skal gis bistand til land som ikke har menneskerettighetene og demokratiet på stell. Derfor har de ønsket seg en konsentrasjon i rundt 20 land i Afrika hvor dette visstnok er bra nok. I tillegg argumenteres det for at det er her midlene tas best i bruk. I praksis vil nok den nye politiske ledelsen i UD gjøre små endringer. Dette fordi 60% av den norske bistanden gikk i 2012 til de svakeste landene i Afrika. En stor vridning på dette ville bety store endringer i mottaksapparat i de valgte 20 landene, det ville også kunne bety kollaps i enkelte av landene som har begynt å levere resultater men som nå mister støtten. Etiopia er et eksempel på hvordan barnedødeligheten har stupt og antall barn i skole har økt til tross for at politiske og sivile rettigheter er under sterkt press. Vi må huske på at menneskerettigheter ikke bare er de politiske og sivile rettigheter – alle har også en rett til liv, overleve og gå på skolen. Derfor var det nok også typisk at utenriksminister Børge Brende sa at «utvikling skapes best i dialog» på et møte med de frivillige organisasjonene sist uke. Det er nærliggende at norsk bistand vil fortsette å gå til mange av de samme landene også med ny politisk ledelse.

Men blir det en klar konsentrasjon og tydelige kutt i geografiske overføringer så blir Latin-Amerika og Asia skadelidende. Ser vi nærmere på Frps og Høyres alternative statsbudsjett fra i fjor så vil dette vil gå ut over stat-til-stat støtte og støtte til blant annet miljø og energi, utdanning og helse og sosial-sektor i disse områdene, mens MR-støtte opprettholdes

Handel og næring

Utviklingspolitikken vil i enda større grad få i oppgave å skape arbeidsplasser og legge til rette for næringsvirksomhet. Dette er et arbeid som den forrige regjeringa styrket betraktelig i løpet av sin tid. Så her er det nok mer snakk om en videreføring og kanskje styrking enn en stor endring fra nåværende politikk. En styrking og videreutvikling av dette området mener jeg er positivt.

Nødhjelp

Omtales spesifikt i den politiske plattformen og skal være et satsingsområde.

Konklusjon: Utviklingsministeren er borte og bistandsnivået forblir høyt sannsynligvis 1 % pga. V og KrF. Noen færre land vil få bistand og noen FN-organisasjoner vil få mindre støtte. Kutt i miljø- og klima går til å gjøre Norge til en global leder innen utdanningsfeltet. Helsesatsing opprettholdes. Og en styrking av bistandspolitikk som næringspolitikk er nærliggende. Ingen grunner til å tro at blå bistandspolitikk kun er for de få, så lenge sosial beskyttelse, helse og utdanning skal stå høyt på dagsorden. Må i så fall bli innen klima- og miljøområdet. En sterk konsentrasjon i enkelte land kan kanskje føre til at blå bistand blir for færre. En slik sterk konsentrasjon er slik jeg ser det ikke sannsynlig. Generelt kan vi nok si at politikken ligger nokså fast ja.

Bistandsaktuelt om den nye regjeringens utviklingspolitikk

Norsk folkehjelp om ny politikk

Les hele regjeringsplattformen her