«Vi brenner fordi vi ikke kan være i vårt land, vi brenner fordi vi ikke kan gjøre noe for våre venner og familie der hjemme. Fortell om oss til alle», sa han.
I dag møtte jeg sammen med Ubah Abduqadir Oromo-samfunnet i Norge. Nå tenkte du kanskje at dette er en liten befolkningsgruppe. Men oromoerne utgjør et sted mellom 30 og 40 millioner mennesker. De aller fleste bor i Etiopia. De utgjør visstnok 35 prosent av den etiopiske befolkningen.
«Oro» betyr gull på spansk så jeg tenkte og sa at oromoerne må ha vært/er et viktig folk. Som tenkt, så vært. Oromo var en gang en stormakt i Etiopia, nå har de ingen politiske og sivile rettigheter. De er undertrykt av regimet.
Han fortsatte: «Hvordan kan Arbeiderpartiet gi penger til regimet, hvordan kan dere være med på å legitimere det?»
Han hadde rett i å stille det spørsmålet.
Det finnes to muligheter:
1. Ikke ha kontakt med regimet i Addis Abeba og ingen mulighet til innflytelse
2. Ha kontakt, bidra til å få ned barnedødelighet og få barn i skolen og kunne ta opp problemer knyttet til menneskerettigheter
Jeg velger det siste, som den rødgrønne Regjeringen. Norge bidrar blant annet til å styrke Menneskerettighetskommisjonen i landet, bidrar til et pengefond for sivilsamfunnet og et arbeid på universitetet i Addis for å gi gratis rettshjelp til fattige.
Jeg skjønner at dette ikke umiddelbart hjelper menneskene på bakken i Etiopia, det vil heller ikke bidra til at oromoerne i Norge kan dra tilbake. Norge kan ikke bytte ut regimet, men Norge kan ta opp MR-problemer med det, være med på å bygge institusjoner og organisasjoner og å la barna få overleve, blomstre og vokse opp.
Skal vi endre det etiopiske samfunnet utenfra må vi starte med barna, organisasjonene og institusjonene – boikott hjelper ikke.
Kim N. Gabrielli 