Vi løftet glassene for dem som ble dødelige og udødelige på en gang. Klokka var litt før 18.30 den 22. juli 2013. Jeg satt til bords i Sarajevo sammen med kjæreste min, spanske og bosniske venner som bor der.
Mens jeg ventet meg litt stillhet eller litt vemodighet, var et radikalt temabytte på gang: Tror dere det blir en gutt eller jente? Et døgn senere vet vi at det på det tidspunktet var født en «Royal Baby Boy» som BBC kalte ham eller «The Son», som The Sun omtalte den nye prinsen. 22. juli – en gledens dag i Storbritannia.
Jeg kjente at jeg ble helt satt ut. Hvordan kunne de ta så lett på det? Var temaet ikke verdt å snakke om, var ofrene fra Utøya allerede glemt? Skulle vi i det minste ikke ære dem et par minutter?
Tidligere på dagen hadde jeg lest Kjetil Østlis kommentar i Aftenposten: To år etter. Han hadde så rett: Jeg kjente, som han, at det var så lenge siden. Den dårlige samvittigheten steg til overflaten over det og at verden går videre. For de som ble igjen på Utøya går jo verden ikke videre.
Verden går kanskje fortere framover for oss som ikke var på Utøya og som ikke hadde familie og bestevenner der. For andre som ikke har noen annen tilknytning til Norge enn å kjenne meg, går verden enda fortere framover.
Akkurat der og da slo det meg at jeg var i et land som har vært tvunget til å legge bak seg så utrolig mye. Mine bosniske venner snakker ikke så mye om fortida, de snakker om framtida. Det gjelder også når det gjelder Utøya.
To år etter Utøya og 18 år og 11 dager etter Srebrenica ville de snakke om Baby Cambridge.
Kim N. Gabrielli 
Hei Kim – Ja, man kan lure på mangt. Jeg var i kirken. Kom nesten ikke inn – var litt forsenet. Flere sto der, og jeg ropte at jeg måtte inn. Jeg hadde vært på Utøya så mange ganger. Til slutt ble jeg og en Oslo-guide loset inn i sideskipet. Seansen hadde startet, men det var ok. I går gikk en film fra Utøya på TV. Den var utrolig bra. Fortsatt god ferie. Turid D