En million flyktninger har nå forlatt Syria. Jeg møtte noen få av dem gjennom tre lærerike dager i Jordan.
300.000 av de syriske flyktningene er nå i Jordan. Bare siden nyttår er 100.000 kommet til landet. Den siste uka: 20.000. Konflikten eskalerer.
Frykt og tapt verdighet
Med UNICEF i Jordan møtte vi mange sterke mennesker. Felles for mange var en følelse av frykt og tapt verdighet. Frykt for at nok en venn eller et familiemedlem i Syria skulle dø. Mangel på verdighet fordi de må bo i telt og ikke kan forsørge sin egen familie.
Dette er mennesker som du og jeg. Mennesker som bodde i hus, hadde vaskemaskin, kabel-TV og gikk på skolen og til jobb.
Deres plikt
Jordan har 6 millioner innbyggere – litt større enn Norge. Likevel er det få jordanere som stiller spørsmål ved at landet har tatt i mot 300.000 flyktninger. Det blir sett på som deres plikt. Tallet bare øker.
I underkant av 100.000 bor i flyktningeleiren Za’atari. 200.000 bor integrert i det jordanske samfunnet hos venner, familie, organisasjoner eller leier et sted å bo.
Skolene i det jordanske samfunnet kjører doble shift for at alle barna skal få et sted å være: Jordanske barn på formiddagen, syriske barn på ettermiddag/kveld.
Skolen vi besøkte ga alene undervisning til 500 syriske flyktninger. Det er omtrent like mange barn som diskuteres i den norske asyldebatten. I Jordan er dette bare på en skole.
Normalitet i abnormalitet
Når alle de mest nødvendige fysiske behovene er stillt, er det alle de forferdelige opplevelsene som preger flyktnigene: Barn som har mareritt, skriker av angst når helikoptere med nødhjelp flyr over leiren og som tegner grusomme motiver. Foreldrene snakker bare om en ting – krig, elendighet og frykt. Ungdommer som viser fram bilder av deres døde kamerater på mobilen.
Derfor er det aller viktigste arbeidet UNICEF og partnere gjør i skolen å gi barna et trygt sted å være. Og et sted de bare kan være barn og unge. Uten foreldre, uten mareritt. Istedenfor fritegning- farglegging av ferdige motiver. Da må de ikke tenke, de er fri for en liten stund. Normalitet i abnormalitet er den beste psyko-sosiale støtten for de aller fleste.
Takknemlighet
De syriske flyktningene vi møtte var enormt takknemlige for å overleve, for å komme seg ut av hjemlandet i live. Barna tegnet hjerter som i Syria betyr lykke (ikke kjærlighet). Det er vel ingen overraskelse at også jeg føler et spesiell takknemlighet. Takknemlighet over å kunne sitte her en tirsdagskveld og gjøre noe så hverdagslig som å skrive en blogg, som få vil lese.
Les mer:
UNICEF Norge ber regjeringen gi mer støtte til barn i krig
– Ett av de første ordene toåringen sa var bombe
En halv million barn på flukt fra Syria
UNICEF mangler fortsatt store beløp for å kunne gi alle barna det de trenger. Bare et av fire barn får gå på i leiren Za’atari og den tredje skolen står i fare for aldri å bli åpnet pga. manglende finansiering. Støtt flyktningene ved å sende kodeord «UNICEF» til 2160 eller se http://www.unicef.no
Kim N. Gabrielli 