Hva er galt med freden?

Innlegget er skrevet av Stina Torjesen og står i dagens papirutgave av Dagens Næringsliv.

Glansen etter en god fredsprisutdeling henger fortsatt med oss i det vi går inn i 2013. Men dette er også året da vi må anerkjenne at ’Fredsnasjonen Norge’ er gått ut på dato. Vi trenger en ny fortelling om Norges rolle i verden som bedre ivaretar vår gode tradisjon for engasjement og solidaritet.

Nytt bilde (83)

Norges innsats for fred går i 2012 langs to spor: fredsmekling og fredsbygging. Diplomater i UD og tilsluttende eksperter fortsetter, slik de har gjort det siden Norges glansdager i Midt-Østen på 1990-tallet, å tilrettelegger for dialog mellom stridende parter i interne konflikter.

Norge har gitt mange viktige bidrag, men en grundig gjennomgang av Norges rolle som fredsmekler i Sri Lanka gir grunn til bekymring for innsatsen fremover. Rapporten fra Christian Michelsen Instituttet og SOAS slår fast at Norges myke dialoglinje i Sri Lanka var lite egnet og i noen situasjoner gjorde den vondt verre. Rapporten understreker også at mangelen på gjennomslagskraft henger sammen med viktige endringer i internasjonal politikk. Asias vekst gjør USA mindre enerådende og det internasjonale samfunnet mer splittet. Det resulterer i mindre samlet eksternt press på stridende parter om å komme til enighet.

Norge har også et betydelig engasjement innen fredsbygging. Her settes store ressurser inn på å hindre at et land vender tilbake til vold og intern konflikt. Støtte gis blant annet til oppbygging av politi, sikkerhetsstyrker og rettsvesen, markedsøkonomi og demokratisk styresett. Målsetningen er å reformere samfunn og stat på en måte som gjør at de underliggende årsakene til konflikt faller bort. Norge har egne aktører som er direkte involvert i dette (politibidrag, militære styrker, bistandsorganisasjoner) men aller størst er den rene pengestøtten Norge gir til FN organisasjoner som opererer i post-konflikt områder.

Afghanistan er et av landene hvor Norge har støttet fredsbyggingsinitiativ. Astri Suhrke gjennomgår vestens innsats i Afghanistan i detalj i sin siste bok og finner at det var et sirkus av ukoordinerte aktører som demonstrerte en manglende forståelse for den afghanske konteksten og hadde klare egeninteresser i å opprettholde pengestrømmene til tross for dårlige resultater. Dette gjorde det vanskeligere for Afghanistan å stable en fungerende statsadministrasjon på fote. Afghanistan er et atypisk case innen fredsbygging fordi det amerikanske militære nærværet dominerte, men hovedtrekkene som Suhrke beskriver har kommet til syne i en rekke andre krigsherjede land det siste tiåret.

Det er på tide å stoppe opp å vurdere om fredsmekling og fredsbygging skal fortsette å være utenrikspolitiske satsningsområder for Norge, gitt de ujevne resultatene disse har levert i nyere tid. Vi må også anerkjenne at som et pengesterkt giverland på fred så har vi et ansvar når måten fredsbygging utøves på av FN er overambisiøs og feilslått.

På et mer grunnleggende plan handler dette også om hva vi vil med det utenrikspolitiske maskineriet i Norge og hva som skal være ledestjernen for dette apparatet. Tre øvelser kan være nyttige:
– Vi må anerkjenne at vi er i en ny tid. En verden med Kina som en av flere mektige aktører endrer Norges handlingsrom. I første omgang betyr det at vi må øke vår egen innsikt og arbeide systematisk for innpass og innflytelse i fremvoksende land. Vi må være sikre på at vi gjør nok for å trygge norske interesser i en uforutsigbar og urolig periode i internasjonal politikk.

– Vi må ta en ’vareopptelling’ på hvilke aktører hjemme og ute som inngår i det norske utenrikspolitiske maskineriet og vurdere om vi har et riktig sammensatt lag for å nå våre mål.

– Vi må lage en ny fortelling om Norges rolle i verden som ikke først og fremst omhandler fred. Norges egen erfaring med å utjevne forskjeller mellom fattig og rik resonerer eksempelvis godt med sentrale utfordringer store deler av verdens land og befolkning står ovenfor i det neste tiåret. Samarbeid rundt utdanning, teknologi, næringslivsinvesteringer og arbeidstakers rettigheter er mulige ingredienser her.

Norge må holde fast på engasjementet og en utenrikspolitikk forankret i våre grunnleggende verdier. Men politikken må også tilpasses en ny tid. Fredsuksessen på 1990-tallet kom fordi vi utnyttet mulighetene de stor omveltningene som denne perioden ga. I 2013 er det andre globale trender som gjelder. De gode talentene og ressursene i og utenfor utenriksdepartement er godt skikket til å manøvrere disse, men kursen må justeres.

Innlegget er en oppfølger av Stinas innlegg i DN «Sats på nye stormakter» og debatt med utenriksministeren 10.oktober 2012.

One Comment

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: