Sats på nye stormakter

Les Stina Torjesens innlegg i papirutgaven av DN i dag. Norsk næringsliv sliter i Kina etter fredsprisen, og Telenor-saken i India viser hvor sårbare investeringer i nye store markeder er. Begge er alvorlige utfordringer for Norge, men håndteringen av disse er ad hoc og snever.

Utenriksdepartementet må i fremtiden være mer systematisk og bruke mer ressurser på nye stormakter slik at vi får større gjennomslagskraft.

I de neste to tiårene vil forholdene mellom verdens stater ligne mer på situasjonen før og etter første verdenskrig enn tiårene under og etter den kalde krigen. Kina og andre land krever posisjoner som reflekterer deres nyvunne økonomiske styrke. Disse landenes inntog i klubben av ledende stater vil by på betydelig friksjon mellom gamle og nye stormakter, og de nye stormaktene seg imellom.

Spesielt vanskelig er det at Kina ikke deler Norge og vestens vektlegging av demokrati og menneskerettigheter. Det har skapt, og vil fortsette å skape, gnisninger.

Voksesmertene i internasjonal politikk vil komme parallelt med store omstillinger i internasjonal økonomi, blant annet knyttet til uforutsigbar knapphet på enkelte ressurser og fortsatt ustabile finanssystemer. Vi står foran et tiår preget av uro, men også et tiår som byr på muligheter for Norge internasjonalt.

Utenriksdepartementet vil få en avgjørende rolle, men valget av fred som ledestjerne for mye av departementets arbeid, er en hemsko.

Norge har vært forfordelt i det internasjonale systemet siden andre verdenskrig. Supermakten som delte våre verdier og styresett, tilla oss betydning på grunn av vår geografisk viktige posisjon med hensyn til vår felles fiende Sovjetunionen.

I tiårene etter 1991 har USA vært den udiskutable lederen internasjonalt, en garantist for felles spilleregler, åpne økonomier og demokrati. Vi har forsøkt å opprettholde USAs støtte og interesse for Norge ved å være en konstruktiv medspiller til USA i vanskelige spørsmål, da særlig som fredsmegler i Midtøsten og andre konfliktområder.

Strategien har gitt gode resultater, særlig i form av styrket omdømme og synlighet. Men det er en strategi som er lite egnet til å maksimere norske interesser i tiden fremover. «Fred» gir mindre resonans i Dehli og Beijing enn i Washington og London. Det er også grunn til å sette spørsmålstegn ved om deler av den norske fredsinnsatsen faktisk bidrar til fred.

Freden har en egen funksjon i norsk politikk og organisasjonsliv. Utenriksdepartementet bidrar med milliardbeløp i direkte og indirekte (via multinasjonale organisasjoner) støtte til fredsdiplomati og fredsbygging. Få initiativ innen akademia og sivilsamfunn synes å få lettere støtte enn dem som, gjerne i samspill med FN, har som hovedkomponent å bidra til fred, forsoning, gjenoppbygging og konfliktforebygging.

Hilde Frafjord Johnson, FNs spesialutsending i Sør-Sudan, illustrerer trenden i et nøtteskall: Et imponerende personlig engasjement og talent i kombinasjon men et omfattende norsk diplomatisk og økonomisk engasjement i Sudan over flere tiår har gjør at Frafjord Johnson er det foretrukne valget når FN og det internasjonal samfunnet velger seg sin representant. Johnsens tilstedeværelse gir Norge prestisje og innflytelse i regionen.

Men hvor er Johnsen og hennes like når vi trenger dem i saker som angår Kina, India og andre viktige land?

Hvordan kan vi lage et system som gir oss tilsvarende innsikt i og innflytelse på arenaer som WTO og G20 som den vi har i WHO og Unicef?

Arbeidet med å bygge merkevaren «fredsnasjonen Norge» er blitt en besettelse som stjeler norske talenter og ressurser fra oppgaven med å skape en robust utenrikspolitikk for en ny tid. I perioden fremover må Utenriksdepartement bli mer bevist på hvordan det kan spille seg selv og andre norske krefter gode i møte med nye maktsentra. Kina-, India- og Brasil-strategiene er steg i riktig retning, men langt ifra nok. En ny tid fordrer et nytt paradigme i norsk utenrikspolitikk, og Espen Barth Eide bør bruke sin tid i Utenriksdepartementet til å bygge dette.

Strategisk lederskap innebærer en evne til å velge bort. I 2012 er det «fredsnasjonen Norge» som bør velges bort. Innfrir Barth Eide?

Stina Torjesen, førsteamanuensis ved Universitetet i Agder og seniorforsker i Agderforskning

Les også:

Snow Dragons – East Asia in the Arctic

Dragen og Bjørnen kvesser klørne

Kinas vei videre

BRICS’ nye utviklingsbank

Norge og Kina- perfekte partnere i nord?

Kinas arktiske agenda

One Comment

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: