Norge & Kina – perfekte partnere i nord

Sammendrag: Realpolitisk er Norge og Kina tilnærmet perfekte partnere i nord. Et felles ønske om: Multilateralt samarbeid, en fornuftig administrasjon av Den Nordlige Sjørute og et energisamarbeid styrt av eksport og import. Men: Norsk-kinesisk dialog lider: En felles energi- og miljødialog og Kina som fast observatørstat i Arktisk Råd kan endre på dette.

En harmonisk symbiose?

Norge er en av verdens største olje- og gasseksportører. Norge oppdager stadig større olje- og gassfelt i Barentshavet.  Kina er en av verdens største forbrukere av energi. Kina investerer stadig sterkere innenfor (norsk) olje- og gassproduksjon . Kina satser også stort, i den  12. femårsplanen (2011-2015), på å bygge skip (også for isbelagte strøk) for å frakte olje og gass (LNG/LPG) til Kina. Det norsk-kinesiske forholdet med tanke på energi i nordområdene,  kan virke å være den perfekte symbiose, et harmonisk avhengighetsforhold. Et av svært få områder, hvor Norge og Kina sitter på hver sin side av bordet som likemenn.

Russlands bakgård: Den Nordlige Sjørute?

Den Nordlige Sjørute (DNS) er en skispled, definerte av Russland, som går gjennom Nordøstpassasjen. Sjøruta forbinder Nord-Atlanteren med det nordlige Stillehavet. Reisa går altså fra Europa langs den nordlige delen av Norge og Russland til Asia.

Sammenlignet med å reise fra Europa til Asia via Suezkanalen, skal turen via DNS ta opptil 40 prosent eller  17,5 dager kortere tid. Norge kan, i tillegg til potensiell petroleumseksport, levere andre naturressurser til Kina som for eksempel jernmalm og fisk. Kina er mottaker av 2/3 av all jernmalm, som eksporteres i verden. Både mineraler og fisk kan med stor fortjenesten transporteres via nye sjøruter i nordområdene. Norsk jernmalm ble for første gang transportert til Kina via DNS i 2010. (Se også Tschudi Shipping)

Havretten gir rett til fri passasje for utenlandske fartøyer i økonomiske soner og territorialfarvann. Russland begrunner høye og udifferensierte avgifter, krav om å betale for  isbryter, samt andre spesialregler langs DNS med Havrettens artikkel 234. Artikkelen sier at stater har rett til å innføre spesielle ikkediskrimenerende regler for å beskytte miljøet i isbelagte farvann. Det er verdt å merke seg at Havretten ikke sier noe om forholdet mellom fri passasje og artikkel 234. Det er mulig å hevde at Russland misbruker artikkel 234 for egen vinning basert på en mistolkning av artikkelen, altså ikke for å beskytte miljøet. Dette fører til vanskeligere forhold for internasjonal shipping og handel langs sjøruta.  Russland yter videre stor kontroll over deler av sjøruta, fordi denne til dels går gjennom russisk  økonomisk sone og territorialfarvann.  Det er viktig å påpeke at skipsleden også passerer andres staters kyster (blant annet Norges) og i internasjonalt farvann. Flere stater tar derfor del i administrasjonen av den delen av DNS som passerer deres kyst.  Russland har så langt ikke klart  å bygge ut nok infrastruktur for å legge til rette for shipping langs sjøruta, selvom det finnes flere planer om dette. Heller ikke Norge har bygget ut infrastruktur. I tillegg til Russlands tilsynelatende ønske om selv å kontrollere DNS,  har russerne forsterket sin militære tilstedeværelse i nord kraftig. Kina viser konkret interesse for å bruke DNS og har tatt diplomatisk kontakt med Murmansk Oblast (fylke) om dette.

«China’s Peaceful Development»- en garanti for multilateralt samarbeid?

Mens Russlands potensielle bruk av militærmakt i egne nærområder kom tydelig til utrykk i krigen mot Georgia i 2008, har Kina  motsatt seg å bruke militær makt mot et annet land siden 1979. White Paper on China’s Peaceful Development, som er Kinas  handlingsplanen for utenrikspolitikk basert på Kinas 12. femårsplan (2011-2015), vektlegger å finne løsninger gjennom forhandlinger og samtaler. Som en konsekvens av Kinesernes lederprinsipp i utenrikspolitikken om «Mutual respect for sovereignty and territorial integrity», har kineserne utrykt klart at de støtter arktiske staters krav om territorialkrav. Samtidig har kineserne pekt på viktigheten av å komme fram til felles løsninger i nordområdene, fordi disse er av interesse for hele det internasjonale samfunnet.

En løsning på den norsk-kinesiske krisa i sikte-  langt der i nord? 

• Energi- og miljødialog. Norge og Kina. Tilbud og etterspørsel.  Det virker naturlig å peke på energi- og miljøspørsmål, som et område for en ny politisk dialog. Her har begge landene  klare handelsinteresser, interesse for å ta tak i miljøproblemer og besitter teknologi innen ulik type grønn energi. Dette er også i tråd med Regjeringens Kinastrategi, som ønsker «nye møteplasser» mellom landene.

•  Multilateralt samarbeid og dialog om DNS.  Internasjonalt samarbeid vil for den lille staten Norge, alltid være i vår interesse. Kina har ikke arktisk kyst og vil være avhengig av internasjonalt samarbeid,  for å få tilgang til de nye sjørutene i Arktis.  For at handel og shipping langs DNS skal bli best mulig bør Norge og Kina  sammen presse på for å bidra til at det bygges infrastrukur og at forholdene styrkes for handel og shipping langs sjøruta. Som en av statene langs DNS kan Norge initiere en dialog eller konferanse spesifikt om skipsleden, på et lavere ikke-politisk/teknokratisk  nivå. Det vil være naturlig å invitere kinesiske byråkrater til en slik dialog.

Hvis vi er realpolitiske og ser på tilbud og etterspørsel, samhandling for norske og kinesiske egeninteresser, så er våre to land perfekte partnere i nord. Hvis vi ser på følelser, fornærmelser og tap av ansikt, så er ikke dette like klart og vi har fortsatt et stykke å gå. Veien er kronglete og her finnes ingen enkle løsninger.

Artikkelen er skrevet av Kim Gabrielli Noguera, leder av Oslo Aps Kinagruppe. Forfatteren jobber til daglig som politisk rådgiver i UNICEF Norge og skriver masteroppgave om Norge og Kina i Nordområdene på deltid.